Misjonærbarn treff 2016

 

lys

Det var en høytidelig velkomstsamling denne fredagen på Vægsjøfors Herrgård i Tronby. Vi skulle ha skoletreff og nå var alle elever som noensinne hadde gått på den Svenska Skolan i Point Noir invitert. Av 63 fremmøtte elever var 3 av dem fra Norge. To døvetolkere var også leid inn til treffet. En etter en gikk vi frem og presentere oss med navn, hvilke år vi bodde på skolen og misjonsstasjonen der foreldrene våre arbeidet. Alle hadde vi hatt L Ècole Suedoise som hjemadresse da vi var små.

img_6985

Vægsjøfors Herrgård har sin historie i jernverkets virksomhet som ble drevet i området på 1700 – 1800 tallet. I dag er dette et kurs og konferansesenter som eies og drives av forsamlinger i Equmeniakyrkan i Värmland. Bygget er pusset opp i gammel, ærverdige herregårdstil med møbler, bilder og inventar fra 1800 tallet. Jeg stanser jeg opp ved et gult og gammelt avisutklipp på vei ned til matsalen. «Nu är det Congo som gälder!» står det med store bokstaver, en artikkel om den første Kongomisjonæren.

Kl 07:00 lørdag morgen ringer vekkerklokken på rom 19 i Herrgården der jeg og to andre medelever deler rom. I korridoren høres steg til og fra dusjen og utenfor toalettet har tre madammer i pysjamas plukket opp praten fra kvelden før. Det summer av svensk-norsk i gangene og nede i spisesalen klirrer det fra glass og bestikk. Det er nesten litt magisk å være samlet på denne måten; i lokaler som på så mange måter minner om dette internatlivet vi alle kjenner så godt til

Nede i spisesalen er frokostserveringen godt i gang allerede. Alle stiller vi oss i kø foran benken der det serveres fil (yoghurt) og havregrøt eller velling som vi fikk som barn. Aldersspredningen er stor og vi har alle møtt nye ansikter kvelden i forveien. Likevel sitter unge og gamle rundt bordene og prater sammen som om man har kjent hverandre gjennom et helt liv!

Det er klart for en ny dag der mange av oss kanskje vil få se misjonshistorien i et nytt og annerledes perspektiv enn på tidligere treff.

Den svenska skolan

Programmet denne lørdagen er først Återresan 2015. For «hur ser skolan ut i dag?» undres mange!  Noen av oss som reiste tilbake har derfor plukket ut et knippe med bilder som vises ved neste samling. Det er bilder fra soverom, «tvettstugan», kjøkkenet der kokken Kimia forberedte måltidene til barna, klatrestativet, klasserommene og bilder av den kjente porten som vi alle passerte på vei til skolen. Det er strandbilder, bilder av vakre solnedganger i Atlanterhavet og bilder fra de ulike klasserommene.  Noen har også bilder fra «garen» (togstasjonen), en kjent plass for mange av misjonærbarna som hadde sin avreise og ankomst når de skulle på feire til sine foreldre. Vi får høre fra Maurits, Margaretha Pettersson og Ingrid Eskilt som alle tre går under tittelen «dom vuksna» denne helgen. De forteller om deres hverdag som lærere og omsorgspersoner og de uttrykker en stor takknemlighet over å ha fått være en del av denne spesielle historien. Det er flott å få et innblikk i «de voksnes» liv på skolen, en hverdag som ofte var både krevende og utfordrende! Som barn forsto man ikke hvilke utfordringer disse voksne hadde, eller hvilket ansvar som lå og hvilte på deres skuldre.

14322419_10153714998571933_4599103230059323609_n

Videre i programmet står det «Fotoalbum». Alle har vi blitt oppfordret til å ta med bilder fra årene i PN og albummene fordeles rundt på bordene i matsalen slik at alle skal få bla i de gyldne minnene. Det er fantastisk å se bilder fra de ulike tidsepoker på Den Svenska Skolan! Noen album går i svart/hvitt mens andre går i farger. Det prates og pekes rundt bordet og er man riktig heldig så finner man et og annet bilde av seg selv.

Etter en obligatorisk fotograferingsrunde med oppstilling i trappen møtes vi til en siste samling på Herregården. Det er «pionerklassen» sin tur til å dele litt fra deres liv som ikke bare var fra internatskolen i Point Noir. Gøsta Stenstrøm har arbeidet som misjonssekretær og har selv vært både misjonær og misjonærbarn. Han var bare to år gammel da hans foreldre og søster reiste til Kongo mens han selv ble plassert på barnehjemmet Drott i Lidingø. Han så ikke foreldrene sine igjen før 6 år etter. En annen av de eldste tilstedeværende fortalte at hans eldste bror hadde tilbrakt til sammen 18 år på Drott, avbrutt fra tid til annen da foreldrene var hjemme i Sverige for et år og de skulle fungere som en familie! Ett viktig aspekt for å forstå dette, var de klimatiske forholdene i Kongo. Området ble kalt «den hvite manns grav». De første misjonærene fra Det svenske Misjonsforbundet reiste til Kongo på 1880-tallet. I løpet av de første 20 årene av misjonenes historie, døde 50 mennesker, først og fremst av tropiske sykdommer. Den første generasjonen av misjonsarbeidere mistet sine barn og begravde dem i Kongos jord! Å forlate barna hjemme i Sverige var derfor nødvendig for at de skulle overleve.

På denne bakgrunnen var opprettelsen av Misjonærbarnskolen i Kongo en stor forbedring. Det meste av tiden denne skolen var i drift så barna på Svenska Skolan sine foreldre tre eller fire ganger i året. Før skolen ble nedlagt hadde man laget ordninger som gjorde at det aldri var mer enn seks uker mellom hver gang foreldre og barn møttes.

Det er «pionerklassen» sin tur til å dele litt fra deres liv som ikke bare var fra internatskolen i Point Noir. Gøsta Stenstrøm har arbeidet som misjonssekretær og har selv vært både misjonær og misjonærbarn. Han var bare to år gammel da hans foreldre og søster reiste til Kongo mens han selv ble plassert på barnehjemmet Drott i Lidingø. Rolf Öhrneman forteller i neste rekke om sin bror som bodde på barnehjemmet i 18 år med noen avbrekk mens hans foreldrene arbeidet på misjonsmarken. Vi kan i dag bare undres over hvordan denne ordningen i det hele tatt var mulig! Det hele settes i perspektiv, når Stenstrøm forteller om de første misjonærene som reiste til Kongo – et område som ble kaldt «Den hvite manns grav». Mange av misjonærene kom aldri hjem igjen etter sitt opphold i Kongo, og det var en beveget Stenstrøm som nevnte dem ved navn – de første misjonærbarna som ble gravlagt i Kongos røde jord. Å forlate barna hjemme i Sverige var derfor nødvendig for at de skulle overleve.

En gripende helg går mot en avslutning og jeg har nok aldri helt forstått Kongohistorien slik vi nå har fått presentert den – så sterk og så personlig. Det finnes ikke én historie som favner alle misjonærer eller misjonærbarns liv og opplevelser. Vi er alle forskjellige og mye har forandret seg gjennom tidene. Men i fellesskapet finner mange av oss en gjensidig forståelse der tanker og refleksjoner deles.

Barna som har tilbrakt år på Svenska Skolan har mange gode minner om vennskap og samhold. De hadde også flotte eksotiske opplevelser knyttet til det tropiske Afrika. Men i disse minnene er det også for mange blandet erindringer av ensomhet, forlatthet og hjemlengsel. Når barna kom hjem til Skandinavia, så de skandinaviske ut, men mange av dem var mer afrikanere i sin tenkning og verdensbilde enn skandinaver. Foreldrene deres kom hjem når de kom til Skandinavia, men hjemme for disse barna var Kongo! Opplevelsen av annerledeshet, manglende tilhørighet og identitet ble prekær for mange. Smertene knyttet til barna var dessuten vanskelig for foreldrene å snakke med misjonsvennene om. vi har fått høre denne helgen er helt unike og de har satt min egen historie og Kongo-identitet inn i en ny og større sammenheng.

Tusen takk til alle som var med!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *