Avskjed

Lina-Congo-6

I dag er det avreisedag for det første misjonærbarnkullet som skal til Den Svenska Skolan i Point Noir. Det Norske Misjonsforbund og Ekumenikkyrkan i Sverige arrangerer treff for dem som ønsker å se skolen og internatet igjen. Vi har vært på flyplassen så mange ganger før. Denne gangen blir det annerledes men jeg husker hvordan det var da vi var små og skulle ta avskjed med foreldrene våre. Jeg kommer ikke utenom dette kapittelet av Congohistorien vår. Det var vondt å skilles fra mamma og pappa og jeg vet at det var veldig vondt for dem også. Jeg har tidligere skrevet en skildring fra avkjedene slik jeg opplevde den. Vil gjerne dele den med dere i dag.

  Denne dagen er Maya Maya full av mondele – det er hva congoleserne kaller oss “de hvite”. Vi står i små familiegrupper og sier noen ord om når vi skal se hverandre igjen. Vi barna bor på skolen hele året, men vi får komme hjem på juleferie, påskeferie og sommerferie. Nå har vi vært på juleferie og i dag er avgangshallen i Brazzaville full av lysluggede barn med skreddersydde batikkkjoler og skjorter. Små vesker og kofferter står klare på gulvet. Så ropes vi opp på høyttaleren . Flyet står klart for boarding og det er på tide å ta avskjed. Mamma og pappa gir meg en lang og god klem, og så må jeg gå. Jeg snur meg for å se dem en siste gang.  De voksne står igjen og vinker. Så går vi i flokk mot Lina Congo, opp flytrappen og inn i flyet. I flysetet tar jeg en siste titt ut gjennom vinduet for å få den siste vinken fra mamma og pappa. Tenk om de ikke ser at jeg vinker!! Jeg kikker ut av flyruten for å prøve finne min mondelemamma. Jeg tror jeg ser henne – oppe på balkonge. Jeg sjekker at setebeltet er festet og skyver vesken min inn under setet foran med foten. På den andre siden av midtgangen sitter en av guttene på skolen. Han har trukket kapsen godt ned over ansiktet. En tåre drypper ned på skjortsen hans. Når vi er i cruisehøyde bytter vi plasser og finner frem noen bonbon (godterier) og ristede peanøtter som mamma har puttet i sekken. På gulvet står plastikknettet mitt med ett lite teppe og en av mine to skilpadder. Jeg hadde to men den minste ble spist opp av den største under ferien hjemme hos mamma og pappa. Jeg føler meg kvalm og lener meg mot min venninne. Hun er litt eldre enn meg og har heller ingen søsken på skolen. Derfor sitter vi ved siden av hverandre på flyet. Vi snakker om hva vi skal gjøre når vi kommer frem. Jeg må kjøpe ny epleshampo av husmor. Venninnen min viser meg nytt brevark som hun har fått. Jeg husker plutselig pakken med Penny blader som jeg fikk av farmor og farfar i Norge. Må huske og skrive brev og takke dem!  I setene bak meg sitter to av guttene på skolen. De prater om brennball på stranden, tur til apeskogen og bading i Diosso! Vi hadde det jo så gøy sammen!

Når vi lander og går ut av flyet kjenner jeg sjøluften. Den er god! Jeg gleder meg til vi skal bade i Diosso! 

Utenfor flyplassen står 3 hvite busser som skal frakte oss til skolen. Bussetene er seige av gammelt saltvann og glovarme av solen som steker. Vi åpner vinduene og kjører i følge mot Den Svenska Skolan.

PN barn 10

Foran inngangen til internatbygget

PN barn 11

Skolen vår med soverom i andre etasje og matsalen under i første etasje.

Skolen er hvitmalt med ett stort mangotre på tunet. Rett utenfor inngangen til internatet står klatrestativet som vi slenger oss i og ved siden av der står buret til Hugo, marekatten vår.

Når vi kommer frem til skolen tar barna koffertene og veskene sine og går opp til sine rom. Vi deler rom – 3 og 4 barn på hvert rom, av og til 2 for de største. Jeg pakker opp klærne og legger dem inn i skapet. Sengen må reies opp og myggnett henger i et feste inntil veggen. Foran vinduet står skrivebordet som vi deler. Her legger jeg de nye skrivesakene som jeg fikk til jul. Så ringer matklokken. «Nå er det mat!» Først løper alle barna inn på baderommet for å vaske hendene i en lang vask som står festet  langs murveggen. Vi setter oss på faste plasser i matsalen og husmor leder oss i bordbønnen “Gode gud velsigna maten ammen!” Så får vi spise. Når alle er ferdige leder husmor oss i takkebønnen “ Takk gode gud før maten ammen!” – så får barna gå. Men i dag er det min tur til å tørke oppvasken som kokkene vasker. Tørkejobben går på rundgang blandt barna. Noen løper ut for å slenge seg i klatrestativet mens andre går opp til sine rom for å skrive brev til sine foreldre. Hvis brevet blir sendt i morgen så får de det kanskje i løpet av de to – tre neste ukene. Med dagens teknologi er det nesten håpløst å tenke seg denne utilgjengeligheten. Brevene som jeg skrev kom frem til mamma og pappa på Ngo med commerchang (lastebiler). Lastebilene var fullastede med folk, bagasje, mat, og levende dyr som tupper og geiter. Geitene ble festet på utsiden av lastebilene slik at man hadde ferskt kjøtt etter en eller flere dagsreiser. Og midt i alt dette virvaret ligger det ett lite brev,

til mamma og pappa fra Vera.

Comments

  1. Gråter. Du skriver ærlig og beskrivende, Vera. Blir berørt. Tøffe tak for foreldre og barn. Avstand kan gjøre fryktelig vondt. Du er sterk som deler.

    • veriksrod says:

      Takk Ellen! Setter veldig stor pris på det du sier! Dette er også en del av Congohistorien. Ville sette det inn i et perspektiv som kanskje ikke har vært så lett tidligere. Tror åpenhet og erkjennelse kan være forløsende for mange med denne historien.
      Klem

  2. Dick Hagby says:

    hej

    Måste få lämna en kommentar till de två bilderna från skolan,
    Den första bilden, ingången till Internatet: Jag var 7 år när jag släpptes av här, trädet till vänster blev mitt kläder träd med massa körsbär på.
    Längtan var gräslig! Men jag lever ännu 🙂
    Och så de gemensamma toaletterna på övervåningen. Till höger om huset fanns det något cement utrymme med massor av kackerlackor.
    Den andra bilden med vägen var ju där man stod och behövde något äldre barn för att få korsa vägen. PÅ den tiden 1966 så var det färre gatlyktor, mindre trafik och vi hade t.o.m. ett sjukhus som fungerade lite längre ned på gatan clinique ocean. Detta år fick man också sin dusch av DDT när man satt och åt från en DDT bil som åkte runt och besprutade oss. Det som räddade mig första året var Maja och Lindor Svensson som faktiskt brydde sig på riktigt.
    Maja försökte t.o.m ge mig privata sånglektioner 🙂 Det gick inte så bra. Men kärlek till musik fick jag trots allt och nu har jag två musikaliska barn i stället.
    Ja det finns massor att berätta Vera om dessa första år 1966-1969 då det var fullt med norska missionärs barn och då man lärde sig att skicka tallerkernennnnnnneeee

    Dick

    • veriksrod says:

      Ååå, fantastiske historier Dick» Tusen takk for at du deler! Ja vi ropte høyt og tydelig den gangen da vi skulle over veien. «Kom och leda øver mig»! Stor kram : )

Trackbacks

  1. […] der jeg deler bilder og historier fra livet vårt i Congo. Her kan du lese om gjensynsglede og avskjed. Jeg deler også bilder fra de vakre strendene i Congo og fra internatskolen vår Den Svenska […]

Speak Your Mind

*