En dag hos landsbyfolket i Onianva

[Read more…]

Mpoya

[Read more…]

Ouense barne og ungdomsskole

Skoler I Samarbeid ble startet av La Afrika Leve og er nå en selvstendig organisasjon som drives av lærere i Kongo og Norge! Disse to organisasjonene jobber tett sammen og det er derfor viktig med et besøk også her! Først ute er Ouense barne og ungdomsskole, Gjerpen ungdomsskoles vennskapsskole. Her får 400 elever undervisning av et flott team med lærere! Vi kjører inn i skoleområdet og passerer to klasserom for døvstumme elever. En lærer forklarer oss at selve undervisningen til disse elevene foregår i egne klasserom. I skolegården leker elevene sammen med de andre barna.  Skolegården blir derfor en viktig arena for integrering – noe som gir svært positive ringvirkninger for alle barna på denne skolen!

Inne i skolegården står en gruppe elever i ring og leker en en klappelek. Den uniformerte flokken samles foran skolebygningen der vi får en varm velkomst på fransk; «Bonjour les Norwegien!» Rektor takker for støtten og forteller videre om de gode resultatene på disse vennskapsskolene. Mens 30% av elevene ved offentlige skoler går videre i utdanningen er tallet nærmere 70% på vennskapsskolene til Skoler I Samarbeid!

Inne på biblioteket sammen med rektorene ved Ouense barneskolen og ungdomsskole

Etter en omvisning på biblioteket får vi en titt inn i noen av klasserommene der elevene sitter klare for dagens undervisning. Vi har fått det ærefulle oppdraget å dele ut nye og ferske skolebøker til elevene. Det er fantastisk å se gleden disse elevene viser når de får en skolebok i hendene! Tonje er selv forelder ved Gjerpen Ungdomsskole og før avreise takker hun elever og rektorer for en fantastisk dag!

Nye skolebøker til elevene

Vi får hilse på skolens dyktigste elever!

«Au revoir les norvegienne et a bientot!» «Ha det bra Norge og på gjensyn!»

Det har vært et gripende møte med noen av landets ungdommer – Kongos fremtid! Må de få oppleve et liv i frihet med mulighet for utdanning og arbeid!

Her kan du å lese mere om skoleprosjektene!

Tilbake i Brazzaville

Det er en spent flokk som spenner fast sikkerhetsbelte i det flyvertinnene begynner klargjøringen av kabinen før landing i Brazzaville. Tonje og Anette har funnet hvert sitt vindussete der de kan skimte et og annet lys fra den mørklagte storbyen. 10 minutter senere slår luftfuktigheten fra Kongos regntid mot oss i det vi stiger ut av Airbussen på Maja Maja flyplass, lørdag kveld den 21 januar! Vi passerer to – tre kontrollposter i det en kvinnelig toller kommer løpende mot oss og roper «Vera, er det deg!?» Hun er fra Ngo der vi har sunget sammen i kirkekoret. Ute i ankomsthallen har venner varslet vår ankomst. Ved en annen kontrollpost ber en kvinnelig politibetjent pappa Fredrik om velsignelse. Snart dukker også resten av reisefølget opp og alle får vi en fantastisk velkomst! Ute i ankomsthallen blir vi møtt av våre venner med klemmer, smil og tårer. Endelig! Nå er vi her!

Søndagen starter med gudstjeneste kl 09:00 om morningen. Tala Nkolo kirken er spreng full med 800 mennesker og under et skyggefullt tre sitter de som ikke fikk plass inne i kirken. Tre kor bytter på å synge under den 2,5 timer lange gudstjenesten og jammen kommer det noen kjente strofer igjen. Etter en hilsen fra tata Fredrik på lingala og tekke rundes gudstjenesten av og vi får muligheten til å hilse på folkemengden.

På ettermiddagen inviteres vi hjem til Faustin der datteren Eldbjørg har fått en sønn. Eldbjørg mistet sine to små tvillinger i en sen spontanabort under reisen tilbake til Kongo i februar 2015.  Forrige uke fødte både hun og hennes søster hver sin sønn! Faustin har altså blitt bestefar til to gutter på en uke og vi skal få besøke de nybakte mødrene! Fantastisk å få holde de små byltene igjen!

I morgen blir det skolebesøk til Gjerpen ungdomsskole sin vennskapsskolen i Ouense!

 

Klare for avreise

Pass, vaksine, malariamedisin, billetter … checked, checked.  Tenk, nå er vi her igjen. Kofferten står klar på gulvet og nå gjenstår siste rest før avreise til Maya Maya flyplass i Kongo Brazzaville! For to år siden var jeg helt skjelven av reisefeber! Denne gangen er alt annerledes! Turen er nøye planlagt og jeg gleder meg stort til å få vise Anette og Tonje vårt andre hjemland! Sammen med disse to jentene har jeg det siste året fått bli en del av La Afrika Leve og sammen skal vi nå få se resultatene av arbeidet som startet for over 40 år siden!

Fredag setter vi oss på toget til Gardermoen og tidlig lørdag morgen går flyet til Brazzaville via Paris.  I Brazzaville blir vi møtt av våre gode venner og kollegaer Bernard og Faustin som har laget en god plan for oss de kommende 10 dagene! Det blir besøk på vennskapsskolene til Skoler i samarbeid, kirkebesøk, landsbybesøk og så skal vi få være med på den offisielle åpningen av administrasjonsbygget på Ngo! Skal bli fantastisk å få møte dette folket igjen!

Jeg håper dere vil følge oss på reisen i tanker og bønn! Takk for gavene dere gir til prosjektene! Jeg vet ikke hvor mye vi får tid til å oppdatere dere underveis på reisen men jeg regner med at vi vil ha mye å skrive om når vi kommer hjem!

Mor og jeg nyter utsikten ut over Kongofloden 1981.

Men først skal vi få følge vår alles kjære mor (min farmor) til hennes siste hvilested. Mor var en ekte misjonskvinne på alle tenkelige måter og hun vil bli husket for sin raushet og omsorg for andre mennesker!

Fred over mor Ingrid Kittilsen minne!

Vera

Reiser tilbake til Kongo


Jentene-i-LAV-ny-

Tre spente damer klare for Kongo!

mamma og pappa

 Dere kan tro stemningen sto i taket her denne søndags formiddagen da det endelig ble bestemt! Mamma og pappa kom som vanlig kjørende innom med hyttepakket bil, fem høner og en hane godt plassert i en pappeske bak i baksete. Tuppene bor forøvrig på «hønsepensjonat» hjemme hos oss når hyttefolket er hjemme i Skien, og nå var de klare for en ny bytur.  Det er nok noe mere enn høyt hårfeste og noen små grå som skiller det unge misjonærparet fra dagens pensjonistpar. Men kongo-hjerte slår fremdeles like varmt og i Tuddal, der er det litt som i Kongo. Der har de funnet seg et lite tun med frittgående høner, lavt strømnett og et nedstøvet bedehus der du fra tid til annen kan høre ny bedehus sang. Det er det enkle liv som trekker og her har de funnet sjelefred! Så når lysstoffrøret på kjøkkenet ikke vil på og potetkjelen sjekkes med lommelykt for å se om potetene koker, ja da er lykken komplett!

Kittilsen-første-reise-1

I stuen denne høstdagen sitter Tonje Aronsen, Anette Wiborg og jeg med penn og papir klare for et nytt styremøte med La Afrika Leve. Helt alene er vi ikke i foreningen for i stiftelsen sitter fremdeles pappa Fredrik og pappa Roger med et hav av kunnskap og erfaringer som vi nå skal få ta del i! Drømmen og håpet om å få se noe av dette arbeidet har vært stor! Spesielt for Anette og Tonje som i alle disse årene kun har fått en smakebit av dette landet gjennom brev, historier og gamle lysbilder.

En kaffekopp og litt eplekake må til, og så begynner pappa Fredrik å fortelle om telefonsamtalen som han hadde med Bernard i Kongo. Administrasjonsbygget til skolen som urfolket har vært med på å bygge står ferdig, og nå gjenstår inventar og skolemateriell før bygget kan taes i bruk. «Kan vi bidra her?» spør «seniorrådgiveren» mens han gestikulerer ivrig med hendene. «Ja, klart vi vil være med!» og så er praten i gang om støtte, tiltak og åpningsfest! Det er nå 41 år siden den unge misjonæren fikk sitt første møte med folket som rørte hjertet hans så inderlig. Nå vil han tilbake, og vi skal få være med! Tenk at jeg få oppleve Kongo sammen med mamma og pappa igjen!!! Det er nesten litt uvirkelig! Det kribler i magen og jeg kjenner på en enorm glede og forventning! Et nytt kapittelet av Kongohistorien skal skrives og denne gangen reiser jeg sammen med to fantastiske jenter som begge har den samme hjertevarmen for dette folket!

Nå er det vår tur til å gjøre en innsats slik at det blir flere skoler og flere prosjekter!

Har DU lyst til å være med og støtte dette arbeidet?

Du kan nå VIPPSE din støtte til La Afrika Leve?

Vårt nummer er 70251 

Følg oss på vår hjemmeside La Afrika Leve!

vipps_logo_rgb

Lek og brann på savannene

 Etter besøket i Kongo har minnene strømmet på. Det er spesielt minner fra de første årene på Ngo som nå kommer frem og jeg har derfor satt meg ned foran tastaturet for å prøve å lagre noen av øyeblikkene fra hverdagen på Ngo.

Her er en liten hverdagshistorie fra savannene!

 «Whah sjulou» Denise sitter på den solvarme betongtrappen og lurer på om jeg har sovet godt. «Eh, whah sjulou» (ja og hva med deg?) Vi har begge sovet godt. Vi setter oss i solen med hver vår kopp citronelle te, dypper brødet i den varme teen og ser utover den åpne plassen foran huset. Ved kjøkkeninngangen klukker hønemor på sine syv små mens hun stamper i den tørre jorden. Noen kvinner har slått seg ned med babyene under et skyggefullt mangostre. Mamma har invitert til sykurs og i dag skal de sy babyklær.

«Vi må hente vann til mamma» sier Denise mens jeg fletter håret hennes. «Hun skal lage foufou og trenger mere vann».

PICT0043

Vi drikker opp teen og løper over tunet bort til jordhytten der mamma Denise sitter på huk og blåser inn i glørne. På jordgulvet langs hytteveggen står en fou-fou sekk, en halv sekk med ris, litt salt og emaljerte kopper og kar. En glatt flodfisk kaster seg rundt i baljen og i kurven ved siden av ligger grønne kokko-blader fra skogen. Snart er det middag! Utenfor hører vi sykkelen til Ndalajera, pappa til Denise som kommer trillende med en bundet hane bak på bagasjebrettet. Han er evangelist og har nå vært på besøk hos en gammel og syk mann i pygmelandsbyen. Ansiktet hans er merket med langsgående striper.

Den gangen merket folket seg i ansiktet for å vise hvilken etnisk gruppe de tilhørte. Batekefolkets tegn var langsgående striper som startet ved hårfeste og gikk nedover kinnet. Tegnene ble skåret inn med barberblad da de var barn, en skikk som er borte i dag. Ndalajera var høvdingesønn og som sønn av en så stor høvding var det viktig at også han ble merket for å vise hvilken klan han tilhørte. Hans far hadde 10 koner som han fikk 44 barn med. Tradisjonen tro skulle Ndalajera være den som fulgte i sin fars fotspor. I kirken fant han en bibel og ved hjelp av den lærte han seg å lese på egenhånd. Ndalajera var opptatt av urfolkets rettigheter og folket hadde stor respekt for ham! Han talte pygméenes sak, stilte opp for dem når de trengte hjelp og ble som en far for dem. Ndalajera var alles far, ja min også! Han passet på og lærte meg skikk og bruk som han gjorde med sine egne barn. 

PICT0111

«Jeg trenger to kar med vann» sier mamma Denise og rekker oss de emaljerte baljene. Det er tørkeperiode i Congo og mange har tatt turen til kirken for å hente vann. En dame vasker føttene til barnet sitt, en annen skurer kjelen sin med savannegress. Gresset er stivt og skarpt og egner seg fint som stålull på den sotete kjelen. Vi stiller oss i kø og venter på tur. Når karene er fulle med vann får vi hjelp til å løfte dem opp på hodet. Med små skritt går vi tilbake til jordhytten mens vannet drypper ned fra sidene. Utenfor står mamma Denise ved den store morteren og stamper de tørre hvite fou-fou røttene til mel.

Mammas-dagbok-1

«Nå er glørne fine til å grille på! Løp ut på savannen og grav frem hver deres gresshoppe» sier mamma Denise. De sorte gresshoppene smaker så godt når de blir grillet på bålet! Vi henter hver vår hakke og løper ut for å finne et lite hull der gresshoppene har gravd seg ned. «Der!» Denise peker på et hull med en liten jordhaug foran. «Der er de, og den er stor og fin!» Vi knekker av de lange bakbena og løper tilbake til bålet. Gresshoppene legger vi på glørne og snart er de sprø og fine! Åh, så godt det smaker!

Inne i hytten setter vi oss ned rundt bålet. Mamma Denise løfter den store kjelen med varmt og kokende vann opp fra bålet og setter den ned på gulvet foran seg. Hun bøyer knærne og støtter kjelen godt mellom føttene. To bananblader fungerer som grytekluter. Så heller hun fou-fou melet i det kokende vannet og elter deigen med en tykk pinne mens hun støtter kjelen godt mellom føttene. For en jobb hun hadde med å mette sin familie på syv, og en mondéle!

Røyken fra bålet svir i øynene og vi må ut for å få luft. En annen mørk sky stiger opp fra savannene bak pygmélandsbyen og det lukter brent gress! Vi finner frem sandalene og løper mot den sorte røyken der landsbyfolket er i gang med å tenne mot-ild! 

Gressbrann-2

Gressbrann-3

Flammene brer seg lynraskt i det tørre gresset og folk er redde for hjemmene sine! Nå er flammene farlig nær hyttene som står dekket med gress og palmeblader på taket! Vi sprer oss i en lang rekke med hver vår neve gress og tenner på. Snart høres insekter og gresshopper som svermer over den tette røyken. Folk står og passer på at ilden brer seg i riktig retning og snart brenner gresset mot de voldsomme flammene på den andre siden av slettene. Det går heldigvis bra denne gangen også!

Tilbake i hytten sitter mamma Denise på den lille krakken og øser kokte, strimlede kokkoblader i de emaljerte skålene. Vi setter oss rundt bålet og får hver vår fiskebit i hånden. En neve foufou dyppes i den varme sausen mens pappa Denise forteller om landsbybesøket der pygméene har fanget en villsvinunge. Det er så spennende å høre historiene hans!

Etter middagen må jeg hjem! Takk for i dag! À demain! (Vi sees i morgen)


Takk for denne gang

fest på ngo kjøkken

Kjære lesere!

Jeg har nå kommet til veis ende med denne reisen tilbake til Congo. Det har vært en lang reise både indre og ytre sett og lite visste jeg den dagen da jeg satte meg foran tastaturet – hvor mye innhold denne reisen skulle få. Minnene strømmet på både fra Ngo men også fra skolen i Point Noir. Etter 30 år møtte jeg nære og kjære venner igjen fra landsbyene. I Point Noir møtte jeg skolevenner som jeg delte en hverdag sammen med! I 4 dager hjalp vi hverandre å huske tilbake til den gang vi var små og sammen fikk vi et sterkt gjensyn med hjemmet vårt i PN! Etter 30 år fant jeg tilbake en identitet i det congolesiske folk! Jeg fikk også se fruktene av et mangeåring arbeid som misjonen har bidratt med og jeg har sett en kirke som vokser! Det ble mange nære møter i Congo, men ett møte ble sterkere enn dem alle. På benken i kirken som pappa en gang bygget sammen med Martin Hallan fikk jeg et nytt møte med Jesus. Han har fylt hjertet mitt med en enorm glede og jeg har fått kjenne at han er med!

Jeg vil gjerne takke dere som har fulgt meg for tilbakemeldinger og gode ord!

Takk for forbønn og støtte de gangene veien var tung og strevsom!

Takk også for gleden dere har vist meg med dette fantastiske gjensynet med Congo!

Takk til misjonsforbundet med Eilif Tveit i spissen og Equmeniakyrkan med Bertil i spissen for arbeidet med å få til denne reisen!

Takk til mamma og pappa for støtte og oppmuntring til å skrive min historie! Jeg har hatt et unikt og spennende liv og vil alltid ha Congo med meg i hjertet!

Og sist men ikke minst; Takk til min kjære mann Ole Jakob som har vært med meg på denne lange reisen!

Jeg vil gjerne avslutte med å vise dere noen bilder fra avskjedsfesten på Ngo! Ungdommene i koret har kjøpt inn mat slik at vi kan lage fest i kirken for alle som ønsker å være med. En geit blir slaktet og inne på benken står to store sekker med ris og fou-fou klare til festen. Noen høner må også bøte med livet og på markedet får de kjøpt fisk og grønnsaker til festmiddagen.

Vi har fått låne det gamle kjøkkenet vårt i pastorboligen og her er kordamene i full gang med å lage mat til den store festen!

602

604 603

Snart kyllinggryte!

607

Jeg har satt sammen en bildeserie for å vise medlemmene i kirken på Ngo historien som ligger bak. Mange av dem har ikke sett seg selv på bilder før så det blir mye smil og latter den kvelden!

608

610

Her er det fest og glede!

De synger: «Jeg har mat i magen og klær på kroppen. Jeg trenger ikke mere Gud!»

612

En gutt på 12 år synger lovsang!

615

Etter maten går festen over i en 4 timers feiring med sang og dans! En opplevelse å se så mye glede! Jentene fra koret poserer.

618

616

617

Takk for meg!

PICT0176

Lengselen

Jeg har i likhet med mange andre kjent på lengselen som kommer og går; lengselen etter mamma og pappa, etter mor og far og kusiner i Norge, lengselen etter klassevenner og lengselen tilbake til landet vi forlot enten det var Congo eller Norge. I dag er en slik dag;

Jeg savner mine PN-søsken!

PN-1

I Congo lengtet vi hjem, men midt i hjemlengselen husker jeg fellesskapet som vi delte på skolen. Jeg husker den gode latteren da Jonas sa noe morsomt eller husmor som leste Mio min Mio med en innlevelse som overgård TV-filmer!

Det var samlingsstund på internatet og barna satt i ring med hver sin godisskål på fanget. Vi var nydusjet og solbrente etter en dag på stranden. Bena var møre etter å ha svømt frem og tilbake langs flytebøyene i Diosso. Noen hadde klart svømmemerket «baddaren», andre kom hjem med «fisken». Svømmemerkene ble delt ut på skoleavslutningen der foreldrene også var tilstede. Vi var så stolte!

Under samlingsstunden sto lyset tent på bordet og barna satt kledd i favorittpysjamasen sin. Ved nettingdøren lå en haug med små sandaler som barna hadde sparket fra seg. En voksen kom inn fra kjøkkenet med trillebordet som var lastet med plastikkopper, mossasaft og noe å tygge på. Jeg husker stillheten og fantasien som fulgte historien i boken. Vi satt tett i tett og lyttet til høytlesingen som tok oss inn i en annen verden; Nangiala, Nangilima og Fem-gjengen på nye eventyr! Noen barn satt i en krok og spilte kort  mens andre øvet på sangen til skoleavslutningen. Jeg husker mamma Selinder som lærte oss tegnspråk slik at vi alle skulle kunne kommunisere med hverandre. «Blinka lilla stjärna där hur jag undrar var du är»…  tegnene sitter i hendene fremdeles.  Jeg husker fellesskapet. For midt i lengselen etter mamma og pappa vokste det frem noe nytt – et bånd som for mange kan sammenlignes med søkenbånd. Det var når jeg kom tilbake til PN at jeg skjønte hvor sterkt dette båndet var – og fremdeles er! 

Gleder meg til vi skal treffes igjen!

PN barn 8 PN barn 9 PN-6

den svenaak skolan 4

Litt fra internatskolen

Det ligger mange historier nedskrevet i de gamle brevene fra Congo. Jeg har funnet frem en liten bunke og tenkte å dele noen av dem med dere her på bloggen.

PN barn 11

 «God morgon! Det är dags att vakna nu»! Det var tidlig på morgenen i det hvitmalte internatet i Point Noir. En voksen gikk fra dør til dør der barna sov og banket på «God morgon!» Jeg fant frem et skjørt og en singlett fra klesskapet og snart hørtes små steg ute i korridoren. Etterpå buldret det i trappen av små barneben som var på vei ned fra sine rom i andre etasje og inn til kjøkkenet. Her hadde «boyen» satt frem litt brød, ngoubba (peanøttsmør) og appelsinmarmelade. Skolen og internatet lå på hver sin side av en vei som barna krysset hver dag. Som lågatsdiet-barn fikk man ikke lov til å krysse veien uten at en voksen var tilstede. Det var derfor vanlig at det sto en liten barneflokk og ventet ved porten.«Kom och leda øver mig» ropte vi og snart kom en voksen og passet på at alle barna kom seg trygt over til den andre siden.

PN barn 12

 Bursdag var en viktig begivenhet og alle fikk feire sin dag med sang og gaver! Stille listet vi oss ut av våre soverom tidlig på morgenen og videre bortover korridoren. Alle barna samlet seg utenfor soverommet til bursdagsbarnet og hysjet på hverandre. En voksen tente lysene på kaken som var en brødkurv snudd på hodet og pakket inn i aluminiumsfolie. Lysene stakk vi gjennom aluminiumen slik at det så ut som en sølvkake med bursdagslys! Så begynte vi å synge «Ja må hon leva, ja må hon leva» mens vi stormet inn i soverommet og kastet oss opp i sengen til bursdagsbarnet! Vi var oppfinnsomme med gaver; en brennstein fra stranden, skjell, tegninger, tyggegummipakker eller levende gesshopper og andre insekter.

PN barn 13

Skoleområdet var så vakkert! Høye trær omsluttet gressletten og her spilte vi fotball. Skoleinternatet var på 2 etasjer, pluss en loftsetasje. Barna hadde klasserom i begge etasjene. Første etasje var for de svenske lågstadietbarna. Videre opp en trapp kom man til høgstadiet sin etasje og gikk man til venstre så kom man inn til det norske klasserommet. Vi var 5 norske barn som delte det samme klasserommet. Dette året gikk jeg og Elisabeth i tredje klasse, Maria og Sveinung i andre og Tormod i femte klasse. Vår norske lærer vekslet mellom skrivebordene og fagene. Etter første skoletime ringte matklokken og da var det frokost for alle barn og voksne.

PICT0210

Vi hadde faste plasser i spisesalen og kunne velge mellom fil (yoghurt) eller velling ( havresuppe). Man kunne også få små baguetteskiver med `ngobba´ (peanøttsmør) eller appelsinmarmelade.  Etter frokost pusset vi tenner og så var det tilbake til klasserommet igjen. Vi hadde de samme fagene som i Norge og i klasserommet snakket vi stort sett bare norsk. Resten av dagen snakket vi svensk. Vi hadde undervisning også på lørdager. På den måten fikk vi litt flere fridager hjemme hos foreldrene våre når vi var på ferie. Lørdag var også brevskrivningsdag og jeg prøvde å svare så mange som mulig av famile og klassevenner i Norge. Brevene ble så lest av lærerne som rettet feil. Jeg husker at jeg aldri helt likte det. Klokken 12:00 hørte vi matklokken og da var det lunsj. Etter lunsj gikk vi inn til våre rom for å hvile siesta og da måtte det være helt stille på internatet! På rommet fant barna frem bøker som de leste, noen skrev dagbok mens andre skrev ned noen linjer til sine foreldre.

På ettermiddagene lekte vi ute i skolegården. Vi samlet oss rundt kirsebærtreet eller på klatrestativet og stemte for en felleslek. Politi og røver var en slager for da kunne alle være med. Vi gikk rett inn i rollespillet!  Det var spennende å jakte på hverandre og alle kjente på alvoret over å bli tatt til fange! Det var artig å komme tilbake nå og se hvor liten gården  egentlig var. I minnene var alt så mye større.

PN barn 10

Brev var viktig i Congo og det hendte vi fikk være med for å hente posten nede i byen. Det var så spennende å se alle brevene som lå i postkassen! Noen ganger lå det blå pakkeposer fra Norge der og det var ekstra spennende! Når vi kom tilbake til internatet ble brevene og pakkene sortert og lagt i barnas posthyller. Igjen buldret det i trappen når barna kom løpende ned til posthyllene for å se om det lå noe i sin hylle. Det var så godt å se mammas håndskrift! Jeg satte meg opp i sengen for å lese de florlette og tynne brevarkene om og om igjen mens tårene trillet. Mamma passet alltid på å skrive kun på den ene siden av brevarket slik at det skulle bli lettere å skille bokstavene fra hverandre. På kvelden fant jeg frem brevene og leste dem om igjen før jeg sovnet. Hjemlengselen kunne være så sår!

Brev fra Congo

Brev-23

Kjære Vera, jenta vår!

Takk for brevet ditt! Endelig setter jeg meg ned og skriver noen ord til deg. Vi har tenkt så mye på deg! Håper du er i bedre form nå og ikke lengter for mye hjem. Vi har det ganske bra her på Ngo. I dag holder jeg på å ordne rommet som Reidun og følget skal sove i. Jeg skulle re opp sengen inne på rommet ditt da jeg så en 75 cm lang irr-grønn slange ved sengehodet. Det var jo reint tilfeldig at jeg kom til å se den. De holder seg vel helst under sengen, men denne lå og kveilet seg ved siden av madrassen. Ndalayira og Daniel var inne med pappa og tok livet av den. De kalder den cinq minutes (fem minutter). Det er første gang vi har hatt en grønn mamba her i huset. I morgen kommer kvinnene på sykurs og da skal vi sy babytøy. Mammaene skulle nok gjerne hatt deg  til å passe de små mens de syr! Ellers har vi det bra og vi gleder oss til vi kan hente deg på flyplassen i Brazzaville!  Jeg avslutter her så Eilif kan få med brevet videre. Vi venter på deg og gleder oss til du kommer!

Ha det godt jenta vår!

Hilsen og klem fra mamma

————————————–

Kjære Vera!

Endelig så får du høre noen ord fra pappa. Tenk nå er det bare noen få uker til vi skal hente deg i Brazzaville! Mamma og jeg har vært mye ute og reist. På Ngo er det helt fullt i kirken! Mange spør etter deg! Vi har vært på Okoyo og Ewo. Vegen dit var ikke så bra. Flere bruer var dårlige og vi måtte legge ut planker for å komme oss over. Nede på Mpoya fikk vi kjøpt villsvinkjøtt og så kom Lisamba med to fisker til oss i gave. Her på Ngo har det kommet mange nye med i koret, likeså nede på Mpoya. For noen uker siden skjøt de en bøffel i skogen like ved siden av landsbyen Onianva. Den hadde nesten kommet inn i landsbyen flere ganger og derfor var folket redde. Den ene jegeren ble skadet da bøffelen gikk til angrep. Heldigvis var den andre rask til å skyte så det gikk bra. En annen ting som også har hendt er at de har fått sykebil her på Ngo! Det er den nye legen som har ansvaret. Jeg så den sto i veien her om dagen. Ja dette var noen spredte glimt fra det som skjer og hvordan vi har det. Vi tenker mye på deg og lengter til du kommer hjem slik at vi kan sitte alle fire rundt bordet! Ha det bra Vera!

mange hilsner fra pappa

———————

Brev-Congo-2

Brev-8

Hei mamma pappa og alexander!

Nå er det lenge siden jeg har skrivd til dere så nå må jeg skrive. Jeg har vært syk på alle brevskrivedager men nå er jeg frisk. Det var synd at geiten vår døde men Gud tenkte vel best. Vi har bada veldig mye og jeg har svømt 50 meter. Nå skal jeg svømme 100 meter. Vi har ikke flytta rom enda. Det vil ikke jeg heller for de er så snille de jeg deler rom med. Vi har hatt lite strøm på skolen i det siste og det er ikke bra! Jeg har fått mange Donal blader nå. De skal jeg ta med hjem til Alexander på påskeferie. Vi har hondarbeid i 3 og 4 klasse og så er mangostiden slutt. Men gjett hva som har kommet? Jo, kirsebær på treet utenfor internatet! Hvis dere kommer på besøk så er det slutt tror jeg. En gang var jeg på skjelltur da bada vi også. Vi leker en lek med to familier. Elisabeth er mamma i familien vår. Ellers er vi mange barn. En gang spurte de om pappa kommer men da sa jeg at han var så trøtt så han kanskje må vile seg. I ettermiddag har vi fransk. Jeg går i andre gruppe for jeg er så flink! Vi har prata så mye om havna her i PN at vi reiste ditt. Da så vi mange båter og biler og maskiner og mange saker. Nå leker jeg med barbi. Elisabeth synes den var så fin og jeg synes hennes var fin. Har anda fått unger det vil jeg vite. Det har vært tjuver her på skolen og de tokk fotografiapparatet og viktige saker. Vi har vært i furuskogen og da bygde alle jentene en hytte og så bygde alle guttene en hytte ved siden av. Så bygde vi hyttene sammen til en stor hytte. Vi har bada i Raffa og da begynte det og regne så vi reiste hjem.

 Nå har jeg ikke så mye og skrive det er bare som vanlig.

Hade bra Hilsen Vera

——————————

PN-6

Pn-78

Bibbi Gunnel

Bibbi og Gunnel – våre fantastiske fritidsledere!

Hei mor og far og alle (i Norge)

Hvordan har dere det? Jeg har det bra. Mamma har vært syk det kanskje dere viste allerede. De hadde ikke kommet da for det at mamma hadde vært syk hun kanskje blei bra igjen litt eterpå. Tusen takk for brevet som jeg fikk av deg far. Dere må tru jeg blir glad nor jeg får brev. Det er som om hele verden forandrer seg! Dere er snille som strikker og kjøper gaver til oss men dere må ikke kjøpe slutt på pengene deres for vi er jo ikke fattige hvet du! I dag er det tirsdag og da har vi sysløyd. Jeg gjør en dukke og en kjole med strikk oppe. Det er fine blomster på. På søndag var vi på Danskebåten. Der fikk vi spise så mye pølser som vi ville! Jeg spiste ikke så mange men Jonas spiste elleve pølser. På kvelden reiste vi hjem og da var vi trøtte. Jeg må fortelle dere at vi skal reise med tåg og ikke med fly hjem på ferie neste gang. Da reiser vi gjennom Majombeskogen. I går fikk Charlotta ner to kokosnøtter de skulle vi dele. Det var melk i de. I går var vi på uteresturant. Da fikk vi fisk og kjøtt og brus og pili pilli og sennepp. Også fikk vi bananer men jeg hadde vært syk så jeg måtte ikke spise så mye. Vi har gåt ned i ravinene. Det var bradt ned, kjempebradt, jeg trur det var det bradteste jeg har sett! 

Ja nå trur jeg at jeg må avslutte. Hils alle sammen!

Hade så bra! Hilsen Vera

PN barn 3

Badestranden Raffa.Vi var ofte på denne stranden da vi var små! 30 år senere dykket vi igjen inn i de varme Raffabølgene!PN barn 5

Takk til Kristina Lindstrøm (fd Stenstrøm) for lån av strandbilder!

Hun skriver også om sin reise tilbake til Congo på Facebooksiden Under Farfars Mangosträd.

Brev-7

PN 123

Barna på Den Svenska Skolan i Point Noir 1981 – 82. Flere av dem reiste tilbake til Point Noir i februar.