Den tapte telefonen

Det er kveld i Brazzaville og vi forbereder oss på bilturen nordover til misjonsstasjonen Ngo. Koffertene står ferdig pakket på hotellrommet og vi har satt oss inn i en taxi på vei til et supermarked for å gjøre unna de siste innkjøpene av mat og drikke. Listen er betraktelig mindre enn den var for 30 – 40 år siden. På den tiden var det ingen butikker nordover for Brazzaville. Veiene var så dårlige at det kunne ta oss en dagsreise å komme seg til Ngo. Landroveren kjørte seg fast og det hendte vi måtte overnatte langs den ødelagte veien. Da sov jeg og mamma i kupeen mens pappa la seg under den sølete landroveren som var full av mat, medisiner, verktøy og utstyr for flere måneder fremmover i tid.

mamma-og-Congoveien

Vera-i-Congo-10

I dag er veiene asfaltert langt forbi Ngo og man kan få kjøpt både mat og drikke på markedet.

Bilveiene-til-Ngo

På vei inn til supermarkedet merker Ole Jakob at mobiltelefonen med det congolesiske simkortet er borte. Telefonen må ha falt ut av lommen i taxien som for lengst har kjørt innover Brazzavilles gater. Vi innser raskt at mobilen med alle Congo-kontaktene er tapt.

Taxi-1

Etter en rask innkjøpsrunde finner vi en ny taxi som kjører oss tilbake til hotellet.

Hjemme i Norge er det midnatt. Mor og far Kittilsen har allerede lagt seg i det telefonen ringer. «Bonjour» sier en stemme forsiktig i det andre røret. Hvem er det jeg snakker med? Det tar tid før pappa forstår hvem damen er og hvorfor hun ringer midt på natten.

Hun forteller:

«Mannen min kjører taxi i Brazzaville. Ut på kvelden ser han plutselig at det ligger en rød mobiltelefon på gulvet. Han har hatt mange kunder i løpet av kvelden men kan kun tenke seg et par av dem som kan ha råd til en så fin telefon. Vi har nå ringt opp den siste samtalen for å finne eieren slik at vi kan levere telefonen tilbake».

 Pappa forteller da om reisen vår og at vi kommer fra Norge for å besøke venner og kjente i Congo, men han husker ikke navnet på hotellet vårt.

Dagen etter sitter vi ved frokostbordet på hotellet da en ung mann kommer gående bort til oss. Det er taxisjåføren fra kvelden før. Han har lett etter hotellet vårt og husket  tilslutt navnet på dette hotellet. Her står han med den røde mobiltelefonen i hånden. Vi blir sittende og prate en stund og plutselig hører jeg at han snakker kitekke! Av alle 67 etniske språk og dialekter i Congo så sitter mannen og snakker det kjente språket vårt fra Ngo. Han forteller at han opprinnelig kommer fra en liten nabolandsby nord for Ngo og at han nå bor og jobber i Brazzaville. Han og hans fremtidige kone skal snart gifte seg.

Vi har mange opplevelser fra Congo, likevel skiller denne seg litt ut fra de andre.

Vi har møtt en fremmed taxisjåfør i et land langt fra vår rikdom og jeg kjenner på en enorm respekt! Congo har vært mye omtalt i mediene de siste årene. Krigene har vært tøffe og verden har fått øynene opp for en brutalitet og en lidelse som nesten ikke er til å forstå.

I dag vi jeg gjerne dele en litt annerledes historie fra det congolesiske folk. Det er en enkel liten historie om et ungt par som er i ferd med å etablere seg i Congo. De mangler det meste av materielle goder og kunne fint ha beholdt telefonen. Den var ikke viktig! Med et ærlig hjerte viser oss litt av den varme og omsorgsfulle congolesiske kulturen.

Comments

  1. Ingunn Rui says:

    Nydelig historie, Vera! Et bevis på Guds og menneskers omsorg…

  2. mary anita kjøndahl says:

    Tusen varme takk..at æ som ikke kjenner deg eller foreldrene dine..men har en barndomskjærlighet til Congo fra min oppvekst i Svenske Pinsebevegelsen..får lov å dele dette..får sitte her med tårer som renner når jeg leser denne gripende historien..og tenker..takk Gud at han mistet mobiltelefonen slik at en jente på snart 70 år i NordNorge får kjenne hjerteberøringen av Gud <3

    • veriksrod says:

      Takk for en utrolig fin tilbakemelding Mary Anita! Kjenner at vi deler mye av den samme historie! Godt å lese det du skriver!
      Klem fra Vera

Speak Your Mind

*