En dag i 1977 – mamma forteller

«Jeg har noe jeg vil vise deg» sier mamma som har kommet på en liten formiddagsvisitt hjemme på Århushaugen. «Hva er det» spør jeg mens jeg setter frem to kopper med te på salongbordet. Mamma finner frem noen gamle ark fra vesken sin.«Jeg fant noen av hverdagshistoriene som jeg skrev under vår første periode i Congo, tenkte du kanskje ville se litt på dem. «Kan du lese?» spør jeg og holder godt rundt den store tekoppen med begge hendene. Hun setter seg og begynner å lese;

Mammas-dagbok-6

Ko – ko – ko, det banker på døren tidlig på morgenen. Jeg skjønner at det må være noe viktig når folk kommer så tidlig! «Mbote maman!» En hektisk, litt redd stemme fortsetter; «Barnet mitt er sykt, kan jeg få noen medisiner for feberen er så høy?» Nabokona fikk det som kan sammenlignes med Paracet for barn. Hun gikk raskt tilbake til huset sitt over tunet vårt. Jag rakk å si at jeg kommer bort en tur og ser til barnet.

Mammas-dagbok-14

2 timer senere er det jeg som sier  ko – ko – ko ved hennes dør.«Kom inn maman! Her sitter jenta mi og feberen har gått ned. Hun spiser og drikker nå.» Jeg ser at jenta har blitt tynnere og gir henne havrevelling noen dager. Det er næringsrikt. Storesøster setter seg ned og prater. «Hvordan har dere det?» spør jeg. Hun er lukket, studerer meg som om hun lurer på om jeg vil høre på henne. Jeg begynner å fortelle henne litt fra min barndom i Norge. 

«Det var ikke mye penger i bruk og det ble ofte utdelt mat så alle skulle få. Vi spiste oss mette og det var det viktigste! Når min far fikk lønning kjøpte han med seg appelsiner hjem! Vi fikk 1/2 appelsin av gangen slik at de skulle vare lenge».  Nå begynner Genevieve å snakke. Det er en kjent situasjon – med lite mat i dagesvis. Hun forteller: 

«Rissekken ble fort tom. Den siste dagen samlet jeg resten av risen fra bunnen av sekken. Det ble litt ved siden av foufouen. Sardinboksen ble også fort tom, men oljesmaken var god inntil foufouen. Jeg ser at mors tallerken er tom og vet ikke om det har vært mat på den i dag. Ryggen hennes er svak, kan den bære mere? Når det er lite mat får barna først. Det er min mors trøst. Kanskje kommer far hjem i morgen, med vilt-kjøtt og grønne blader som er grønnsaker til gryten. Da kan hun også spise seg mett. Dagen kommer da far kommer med kjøtt og grønnsaker – så mye han kan bære! Mange folk kommer fra landsbyen og ser at far skjærer opp kjøtt. Alle er sultne og står og ser på. Far pakker kjøttet inn i bananblader og deler ut. Så sier han til barna; «Gå hjem til mamma så hun kan lage mat til dere!» Til en gammel onkel med verkende rygg – en pakke med kjøtt til ham. Han snur seg og sier sørgmodig; «Min gamle mamma Susanne?» Far har alt en pakke til henne. Vi sitter rundt og ser. Det er enda noe igjen. Mat til oss alle i dag, og i morgen – kan hende en dag til. Vi er glade i dag som har så mye mat til å mette oss selv – og også til andres fat.»

Mammas-dagbok-11

Jeg reiser meg, tar alle i hånden og takker for praten. Det er tid for middag også hos meg. Jeg tenner gasskomfyren og lager mat på min måte mens tankene fortsatt er ved våre venners jordhytte med bålet som varmekilde til deres mat. Mens risen koker legger jeg skitne klær i bløt. Jeg tenker på vannet! Det trengs ikke så mye vann for å bløtlegge tøyet. Ikke sløse med vannet nå!

Mamma-koster-gulvet Mamma-lager-middag

Mammas-dosgbok-2

Vera kommer springende fra pastorboligen med noe i hånden, kjøtt fra boaslange. «Det er godt!» prøver hun å overbevise meg om. Kjøttet ser ut som gummi. Over tunet ser jeg pastorkona komme mot huset der vi  bor. «Mbote maman!» Jeg snur meg og sier; «Har du takket for kjøttet som du fikk?» Vera nikker. Nabokona sier plutselig; «Hun må ikke takke! Hun er også et av «mine» barn! Alle barna får mat og jeg takker Gud for maten!» Nabokona sier hun må gå til markedet for å handle litt. «Vil du gå med?» Ja, det vil jeg gjerne og jeg tar på meg et tøystykke som de andre kvinnene går med, og litt penger. Nabokona traller mens hun tar minstemann i hånden. Det er fint å komme på markedet og se hva de har i dag. » Maman – maman» ropes det.  «Her har jeg noe til deg!» Ungene springer rundt oss med baigne i hånden. De smaker nesten som smultringer. «Vi må kjøpe til vennene våre»  sier Vera. Det er greit sier jeg, stolt over at hun tenker på flere enn seg selv. En god prat senere sier vi takk og på gjensyn. Vi har alle funnet noe godt på markedet i dag. Det er liv i landsbyen. Noen argumenterer mens andre ler og klapper i hendene. «Ehhh, mbote na yo maman!»

Mammas-dagbok-9

 Timene går mot kveld og der kommer Land Roveren med «papa Pasteur» og noen fra menigheten. En liten landsby har fått hjelp med kirketaket som lekker når det regner.

Mammas-dagbok-12

 Så er det oss to, unge misjonærer som kan sette oss ned med en kopp te og prate om hvordan dagen har vært: «Jo, de kom fra pygme-landsbyen med lillegutt som fikk skiftet på såret. Det ser ikke bra ut. Men det som er bra er at feberen slipper taket på minstejenta til evangelisten! Hun kvikner til nå. «Og vet du hva?» Karl Fredrik har det travelt med å fortelle fra besøket i Mfoura, om høvdingen Alphonse som hadde samlet mennene i byen for å snakke om en forestående begravelse. Samtalen vår blir avbrutt. Skumringen faller og ute står en pygmefamilie tett samlet og prater ivrig. Et språk som ikke vi forstår. «Vera, Vera!» sier de med kroppsspråk som forteller alt. Og her kommer Vera med raske skritt. Hun forstår språket og kan tolke. «Et sår vil ikke gro!»  Pygmekvinnen løfter opp tøystykket og viser frem et stygt og betent sår på leggen. Jeg finner frem en flaske med sårvann og litt bomull fra medisinskapet. Et hvitt laken rives opp i strimler og surres rundt benet hennes. «Be dem komme tilbake i morgen! Såret må renses hver dag for at det skal bli rent og gro.» De nikker og takker før de snur seg og forsvinner i den mørke natten.

Ute synger gresshoppene på kveldssangen mens parafinlampene i jordhyttene slukkes.

Det har vært en god dag med våre kjære på Ngo!

Speak Your Mind

*