Lyden av kirkeklokker

(historie fra 1976)

Solen lyser gjennom nettingen på vinduet og snart treffer den en gul firfisle som skynder seg oppover myggenettet. Det er morgen på Ngo og jeg ligger fremdeles i sengen min. Hanen galer og ute på kjøkkenet hører jeg mamma som steller i stand til frokost.

«Denise har kommet! På tide å stå opp nå», sier mamma som har vært våken en god stund allerede. Pappa har tatt Land Roveren og kjørt av gårde til en landsby for å hjelpe til med å tette bølgeblikkstaket på en liten landsbykirke.

Inne på kjøkkenet finner jeg frem to kopper med citronell-te og litt brød. Jeg titter ned på gulvet der matskapet står med alle fire bena godt plassert i hermetikkbokser fylt med parafin. Hermetikkboksene med parafin var for å unngå at krypdyr krabbet opp til hyllene der maten lå. Hver morgen passet vi på å se om det lå noen døde dyr i hermetikkboksene. En død kakerlakk kunne fort bli til bru for andre sultne krypdyr.

Ute på den varme betongtrappen står Denise og tvinner skjørtet sitt mellom fingrene. Det er søndag og Denise har pyntet seg med et fargerikt tøystykke rundt livet og en penbluse som hun har fått fra Norge. Vi drikker den varme teen og snart høres lyden av kirkeklokken. Kirketjeneren står og drar i den lange snoren ved kirkeinngangen og høyt oppe i tårnet skimter vi den store jernklokken som dingler fra side til side – «ding – dong, ding dong». Den kraftige lyden høres langt utover den lille landsbyen. Den første klokkelyden betyr at nå er det på tide å forberede seg til gudstjeneste. 10 minutter senere ringer klokken for annen gang og da vet alle i landsbyene at nå er tiden inne for å gå hjemmefra. Også landsbybarna som er ute og leker løper over savanneslettene så støvføyka står for å få være med på gudstjenesten. Ved den tredje og siste klokkelyden begynner møte og da vrimler det av  voksne og barn i fargerike stoffer på vei inn i kirken. Da er det fest i landsbyen!

Jeg har vært heldig som har fått vokse opp som nærmeste nabo av en kirke og det er fremdeles noe helt spesielt over lyden av kirkeklokker.  I dag kan jeg mange ganger savne den kjente lyden som høres langt utover savannene. Tenk om alle bedehusene og misjonshus i Norge også ha vært utstyrt med kirkeklokker. Da er det ikke noen tvil! Da vet alle – barn, voksne, unge og gamle i nærmiljøet – at det er nå det skjer!

Nå samles vi i kirken!

Speak Your Mind

*