Lengselen

Jeg har i likhet med mange andre kjent på lengselen som kommer og går; lengselen etter mamma og pappa, etter mor og far og kusiner i Norge, lengselen etter klassevenner og lengselen tilbake til landet vi forlot enten det var Congo eller Norge. I dag er en slik dag;

Jeg savner mine PN-søsken!

PN-1

I Congo lengtet vi hjem, men midt i hjemlengselen husker jeg fellesskapet som vi delte på skolen. Jeg husker den gode latteren da Jonas sa noe morsomt eller husmor som leste Mio min Mio med en innlevelse som overgård TV-filmer!

Det var samlingsstund på internatet og barna satt i ring med hver sin godisskål på fanget. Vi var nydusjet og solbrente etter en dag på stranden. Bena var møre etter å ha svømt frem og tilbake langs flytebøyene i Diosso. Noen hadde klart svømmemerket «baddaren», andre kom hjem med «fisken». Svømmemerkene ble delt ut på skoleavslutningen der foreldrene også var tilstede. Vi var så stolte!

Under samlingsstunden sto lyset tent på bordet og barna satt kledd i favorittpysjamasen sin. Ved nettingdøren lå en haug med små sandaler som barna hadde sparket fra seg. En voksen kom inn fra kjøkkenet med trillebordet som var lastet med plastikkopper, mossasaft og noe å tygge på. Jeg husker stillheten og fantasien som fulgte historien i boken. Vi satt tett i tett og lyttet til høytlesingen som tok oss inn i en annen verden; Nangiala, Nangilima og Fem-gjengen på nye eventyr! Noen barn satt i en krok og spilte kort  mens andre øvet på sangen til skoleavslutningen. Jeg husker mamma Selinder som lærte oss tegnspråk slik at vi alle skulle kunne kommunisere med hverandre. «Blinka lilla stjärna där hur jag undrar var du är»…  tegnene sitter i hendene fremdeles.  Jeg husker fellesskapet. For midt i lengselen etter mamma og pappa vokste det frem noe nytt – et bånd som for mange kan sammenlignes med søkenbånd. Det var når jeg kom tilbake til PN at jeg skjønte hvor sterkt dette båndet var – og fremdeles er! 

Gleder meg til vi skal treffes igjen!

PN barn 8 PN barn 9 PN-6

den svenaak skolan 4

17. mai på Den Svenska skolan

Diosso 2

 Hver dag ellers i året snakket vi svensk men på denne dagen sang hele barneflokken «Ja vi elsker dette landet» så det runget i klasserommene! Ja, til og med de svenske barna kunne «Ja vi elsker» på rams. «Den sjuttonde mai» var en høytidelig dag for alle som bodde på Den Svenska Skolan. Når skoleklokken ringte stormet vi inn i klasserommet som var pyntet med norske flagg. På skrivebordet sto et lite bordflagg i rødt, hvitt og blått og bak på den sorte tavlen sto det skevet med store bokstaver «Hurra for 17. mai!» 

Jeg husker spesielt godt året da Reidun og Viggo tok den norske flokken med på stranden! Reidun hadde pakket en kurv med plastikkopper, saft og kaker til oss alle og på gulvet i bilen sto små vesker med badetøy og håndklær. Når vi kom frem til stranden la vi håndklærne våre ut i ring og midt i ringen pakket Reidun opp kakene mens hun nynnet på «Norge i rødt hvitt og blått!» Det var ikke så ofte at vi nordmenn hadde vårt eget opplegg så dette var helt spesielt! Jeg husker jeg var yr av forventning og glede over å skulle feire den store dagen! 

Mens vi koser oss med kakene ser vi plutselig en delfin som kaster seg rundt i vannet like i nærheten av der vi sitter. Så dukker en ny delfin opp fra bølgene og snart blir vi sittende og se en nydelig liten flokk med delfiner som kaster seg rundt i de store bølgene! Solen skinner og det glinser av skinnet på de store og lekne dyrene ute i atlanterhavsbølgene. Jeg har verken før eller siden sett noe lignende i Kongohavet, en helt fantastisk opplevelse!

I en hverdag langt unna fedrelandet ble det på en dag som denne ekstra viktig å kjenne tilhørighet – å få feire fred, fellesskap og det å høre til.

Ønsker dere alle en riktig god 17. mai feireing!

norsk-flagg-med-skrift

Litt fra internatskolen

Det ligger mange historier nedskrevet i de gamle brevene fra Congo. Jeg har funnet frem en liten bunke og tenkte å dele noen av dem med dere her på bloggen.

PN barn 11

 «God morgon! Det är dags att vakna nu»! Det var tidlig på morgenen i det hvitmalte internatet i Point Noir. En voksen gikk fra dør til dør der barna sov og banket på «God morgon!» Jeg fant frem et skjørt og en singlett fra klesskapet og snart hørtes små steg ute i korridoren. Etterpå buldret det i trappen av små barneben som var på vei ned fra sine rom i andre etasje og inn til kjøkkenet. Her hadde «boyen» satt frem litt brød, ngoubba (peanøttsmør) og appelsinmarmelade. Skolen og internatet lå på hver sin side av en vei som barna krysset hver dag. Som lågatsdiet-barn fikk man ikke lov til å krysse veien uten at en voksen var tilstede. Det var derfor vanlig at det sto en liten barneflokk og ventet ved porten.«Kom och leda øver mig» ropte vi og snart kom en voksen og passet på at alle barna kom seg trygt over til den andre siden.

PN barn 12

 Bursdag var en viktig begivenhet og alle fikk feire sin dag med sang og gaver! Stille listet vi oss ut av våre soverom tidlig på morgenen og videre bortover korridoren. Alle barna samlet seg utenfor soverommet til bursdagsbarnet og hysjet på hverandre. En voksen tente lysene på kaken som var en brødkurv snudd på hodet og pakket inn i aluminiumsfolie. Lysene stakk vi gjennom aluminiumen slik at det så ut som en sølvkake med bursdagslys! Så begynte vi å synge «Ja må hon leva, ja må hon leva» mens vi stormet inn i soverommet og kastet oss opp i sengen til bursdagsbarnet! Vi var oppfinnsomme med gaver; en brennstein fra stranden, skjell, tegninger, tyggegummipakker eller levende gesshopper og andre insekter.

PN barn 13

Skoleområdet var så vakkert! Høye trær omsluttet gressletten og her spilte vi fotball. Skoleinternatet var på 2 etasjer, pluss en loftsetasje. Barna hadde klasserom i begge etasjene. Første etasje var for de svenske lågstadietbarna. Videre opp en trapp kom man til høgstadiet sin etasje og gikk man til venstre så kom man inn til det norske klasserommet. Vi var 5 norske barn som delte det samme klasserommet. Dette året gikk jeg og Elisabeth i tredje klasse, Maria og Sveinung i andre og Tormod i femte klasse. Vår norske lærer vekslet mellom skrivebordene og fagene. Etter første skoletime ringte matklokken og da var det frokost for alle barn og voksne.

PICT0210

Vi hadde faste plasser i spisesalen og kunne velge mellom fil (yoghurt) eller velling ( havresuppe). Man kunne også få små baguetteskiver med `ngobba´ (peanøttsmør) eller appelsinmarmelade.  Etter frokost pusset vi tenner og så var det tilbake til klasserommet igjen. Vi hadde de samme fagene som i Norge og i klasserommet snakket vi stort sett bare norsk. Resten av dagen snakket vi svensk. Vi hadde undervisning også på lørdager. På den måten fikk vi litt flere fridager hjemme hos foreldrene våre når vi var på ferie. Lørdag var også brevskrivningsdag og jeg prøvde å svare så mange som mulig av famile og klassevenner i Norge. Brevene ble så lest av lærerne som rettet feil. Jeg husker at jeg aldri helt likte det. Klokken 12:00 hørte vi matklokken og da var det lunsj. Etter lunsj gikk vi inn til våre rom for å hvile siesta og da måtte det være helt stille på internatet! På rommet fant barna frem bøker som de leste, noen skrev dagbok mens andre skrev ned noen linjer til sine foreldre.

På ettermiddagene lekte vi ute i skolegården. Vi samlet oss rundt kirsebærtreet eller på klatrestativet og stemte for en felleslek. Politi og røver var en slager for da kunne alle være med. Vi gikk rett inn i rollespillet!  Det var spennende å jakte på hverandre og alle kjente på alvoret over å bli tatt til fange! Det var artig å komme tilbake nå og se hvor liten gården  egentlig var. I minnene var alt så mye større.

PN barn 10

Brev var viktig i Congo og det hendte vi fikk være med for å hente posten nede i byen. Det var så spennende å se alle brevene som lå i postkassen! Noen ganger lå det blå pakkeposer fra Norge der og det var ekstra spennende! Når vi kom tilbake til internatet ble brevene og pakkene sortert og lagt i barnas posthyller. Igjen buldret det i trappen når barna kom løpende ned til posthyllene for å se om det lå noe i sin hylle. Det var så godt å se mammas håndskrift! Jeg satte meg opp i sengen for å lese de florlette og tynne brevarkene om og om igjen mens tårene trillet. Mamma passet alltid på å skrive kun på den ene siden av brevarket slik at det skulle bli lettere å skille bokstavene fra hverandre. På kvelden fant jeg frem brevene og leste dem om igjen før jeg sovnet. Hjemlengselen kunne være så sår!

Brev fra Congo

Brev-23

Kjære Vera, jenta vår!

Takk for brevet ditt! Endelig setter jeg meg ned og skriver noen ord til deg. Vi har tenkt så mye på deg! Håper du er i bedre form nå og ikke lengter for mye hjem. Vi har det ganske bra her på Ngo. I dag holder jeg på å ordne rommet som Reidun og følget skal sove i. Jeg skulle re opp sengen inne på rommet ditt da jeg så en 75 cm lang irr-grønn slange ved sengehodet. Det var jo reint tilfeldig at jeg kom til å se den. De holder seg vel helst under sengen, men denne lå og kveilet seg ved siden av madrassen. Ndalayira og Daniel var inne med pappa og tok livet av den. De kalder den cinq minutes (fem minutter). Det er første gang vi har hatt en grønn mamba her i huset. I morgen kommer kvinnene på sykurs og da skal vi sy babytøy. Mammaene skulle nok gjerne hatt deg  til å passe de små mens de syr! Ellers har vi det bra og vi gleder oss til vi kan hente deg på flyplassen i Brazzaville!  Jeg avslutter her så Eilif kan få med brevet videre. Vi venter på deg og gleder oss til du kommer!

Ha det godt jenta vår!

Hilsen og klem fra mamma

————————————–

Kjære Vera!

Endelig så får du høre noen ord fra pappa. Tenk nå er det bare noen få uker til vi skal hente deg i Brazzaville! Mamma og jeg har vært mye ute og reist. På Ngo er det helt fullt i kirken! Mange spør etter deg! Vi har vært på Okoyo og Ewo. Vegen dit var ikke så bra. Flere bruer var dårlige og vi måtte legge ut planker for å komme oss over. Nede på Mpoya fikk vi kjøpt villsvinkjøtt og så kom Lisamba med to fisker til oss i gave. Her på Ngo har det kommet mange nye med i koret, likeså nede på Mpoya. For noen uker siden skjøt de en bøffel i skogen like ved siden av landsbyen Onianva. Den hadde nesten kommet inn i landsbyen flere ganger og derfor var folket redde. Den ene jegeren ble skadet da bøffelen gikk til angrep. Heldigvis var den andre rask til å skyte så det gikk bra. En annen ting som også har hendt er at de har fått sykebil her på Ngo! Det er den nye legen som har ansvaret. Jeg så den sto i veien her om dagen. Ja dette var noen spredte glimt fra det som skjer og hvordan vi har det. Vi tenker mye på deg og lengter til du kommer hjem slik at vi kan sitte alle fire rundt bordet! Ha det bra Vera!

mange hilsner fra pappa

———————

Brev-Congo-2

Brev-8

Hei mamma pappa og alexander!

Nå er det lenge siden jeg har skrivd til dere så nå må jeg skrive. Jeg har vært syk på alle brevskrivedager men nå er jeg frisk. Det var synd at geiten vår døde men Gud tenkte vel best. Vi har bada veldig mye og jeg har svømt 50 meter. Nå skal jeg svømme 100 meter. Vi har ikke flytta rom enda. Det vil ikke jeg heller for de er så snille de jeg deler rom med. Vi har hatt lite strøm på skolen i det siste og det er ikke bra! Jeg har fått mange Donal blader nå. De skal jeg ta med hjem til Alexander på påskeferie. Vi har hondarbeid i 3 og 4 klasse og så er mangostiden slutt. Men gjett hva som har kommet? Jo, kirsebær på treet utenfor internatet! Hvis dere kommer på besøk så er det slutt tror jeg. En gang var jeg på skjelltur da bada vi også. Vi leker en lek med to familier. Elisabeth er mamma i familien vår. Ellers er vi mange barn. En gang spurte de om pappa kommer men da sa jeg at han var så trøtt så han kanskje må vile seg. I ettermiddag har vi fransk. Jeg går i andre gruppe for jeg er så flink! Vi har prata så mye om havna her i PN at vi reiste ditt. Da så vi mange båter og biler og maskiner og mange saker. Nå leker jeg med barbi. Elisabeth synes den var så fin og jeg synes hennes var fin. Har anda fått unger det vil jeg vite. Det har vært tjuver her på skolen og de tokk fotografiapparatet og viktige saker. Vi har vært i furuskogen og da bygde alle jentene en hytte og så bygde alle guttene en hytte ved siden av. Så bygde vi hyttene sammen til en stor hytte. Vi har bada i Raffa og da begynte det og regne så vi reiste hjem.

 Nå har jeg ikke så mye og skrive det er bare som vanlig.

Hade bra Hilsen Vera

——————————

PN-6

Pn-78

Bibbi Gunnel

Bibbi og Gunnel – våre fantastiske fritidsledere!

Hei mor og far og alle (i Norge)

Hvordan har dere det? Jeg har det bra. Mamma har vært syk det kanskje dere viste allerede. De hadde ikke kommet da for det at mamma hadde vært syk hun kanskje blei bra igjen litt eterpå. Tusen takk for brevet som jeg fikk av deg far. Dere må tru jeg blir glad nor jeg får brev. Det er som om hele verden forandrer seg! Dere er snille som strikker og kjøper gaver til oss men dere må ikke kjøpe slutt på pengene deres for vi er jo ikke fattige hvet du! I dag er det tirsdag og da har vi sysløyd. Jeg gjør en dukke og en kjole med strikk oppe. Det er fine blomster på. På søndag var vi på Danskebåten. Der fikk vi spise så mye pølser som vi ville! Jeg spiste ikke så mange men Jonas spiste elleve pølser. På kvelden reiste vi hjem og da var vi trøtte. Jeg må fortelle dere at vi skal reise med tåg og ikke med fly hjem på ferie neste gang. Da reiser vi gjennom Majombeskogen. I går fikk Charlotta ner to kokosnøtter de skulle vi dele. Det var melk i de. I går var vi på uteresturant. Da fikk vi fisk og kjøtt og brus og pili pilli og sennepp. Også fikk vi bananer men jeg hadde vært syk så jeg måtte ikke spise så mye. Vi har gåt ned i ravinene. Det var bradt ned, kjempebradt, jeg trur det var det bradteste jeg har sett! 

Ja nå trur jeg at jeg må avslutte. Hils alle sammen!

Hade så bra! Hilsen Vera

PN barn 3

Badestranden Raffa.Vi var ofte på denne stranden da vi var små! 30 år senere dykket vi igjen inn i de varme Raffabølgene!PN barn 5

Takk til Kristina Lindstrøm (fd Stenstrøm) for lån av strandbilder!

Hun skriver også om sin reise tilbake til Congo på Facebooksiden Under Farfars Mangosträd.

Brev-7

PN 123

Barna på Den Svenska Skolan i Point Noir 1981 – 82. Flere av dem reiste tilbake til Point Noir i februar.

Nabelema na yo (nærmere deg min Gud)

Talankolo 3

 Det er søndag og den anledning vil jeg gjerne dele en av de flotteste kirkeopplevelsene jeg har hatt på lenge! Dagen etter at vi landet i Congo ble vi hentet på hotellet av Bernard og Faustin. De ville vise oss Tala – nkolo kirken der Bernard holder til med sin familie. Dette er en solid og gammel menighet i et nytt kirkebygg i Brazzaville. En søndag i 1999 eksploderte et ammunisjonslager som ligger like ved den gamle kirken. Heldigvis gikk ingen menneskeliv tapt under eksplosjonen men kirken ble totalskadet. Nå står nytt kirkebygg ferdig og medlemstallet stiger!

Tala Nkolo 2

Vi kjører gjennom de tett trafikerte veiene i Brazzaville. Det er søndag og folk er allerede ute i gatene på vei til gudstjenesten. Utenfor kirken samles folk under et skyggefullt tre. Kvinnene er kledd i fargerike kjoler og noen har kastanjetter i hånden. Barna leker og vi hører det nynnes på en sang. Det ryker fra et bål der korister i hvite skjorter står samlet og varmer opp. Menn bærer tamtamtrommene sine bort til bålet og legger trommene ned med skinnet mot glørne. Varmen fra glørne strammer skinnet slik at trommenelyden blir fin.

tALANKOLO 11

Talankolo 2

 Så er det på tide å gå inn i kirken. Folk finner plassene sine og etter en stund blir det stille i den fullsatte salen. Jeg venter på lyden fra tamtamtrommene men instrumentene blir liggende på gulvet. Istedet reiser en kvinne seg opp fra benkeraden der hun sitter og begynner å synge;

Nabelema na yo -Nærmere deg min Gud

En tenorstemme legger seg på – så høres en basstemme fra koret og jeg kjenner hårene reise seg! Det er så flott!

«Nærmere deg min Gud»

Tala nkolo 11

 Det er 30 år siden jeg satt i congokirken sist og mye har skjedd i løpet av disse årene. De siste årene har vært tøffe og mange har mistet noen av sine kjære. Likevel fortsetter kirken å vokse og jeg ser mennesker som virkelig elsker Gud! Det slår meg at uansett hvor vi er i Congo – enten vi spiser på restaurant, tar en taxi, spaserer gjennom markedet eller snakker med hotellbetjeningen så hører vi at det snakkes om kirken!

Etter gudstjenesten reiser vi hjem til min venninne Agnes. Hun har laget nydelig middag til oss! Vi sitter i hennes murhus med venner fra Ngo og synger på gamle sanger slik vi gjorde før.

«Hva har evangeliet gjort med det congolesiske folk?» spør jeg Bernard etter måltidet. «Hadde dere det ikke bra før misjonærene kom med budskapet om Jesus?»

Bernard svarer:

«Det stemmer at folk levde lykkelig også før misjonærene kom til landet, men det var en slags overfladisk lykke! Folk var redde for hekseri og avgudsdyrkelse. Dette hadde en enorm makt over folket! Landet vårt var også uten et godt helsevesen før misjonærene kom. I tillegg har mange fått seg en god utdannelse!

Takket være Jesu Kristi budskap har vi fått frihet og ulike folkestammer har lært seg å elske hverandre! Budskapet har bidratt til å forene vår nasjon! 

Sangen er viktig for oss!  Vi føler oss lykkelige når vi ber og synger!»

Talankolo 5

Talankolo 6

tAlankolo 12

Talankolo 14

Tala nkolo 10

Tala nkolo 3

Talankolo 13

Talankolo 7

Landsbyen Onianva

Oniamwa-ny-1

Onianva er nok landsbyen der jeg har flest minner fra, utenom Ngo! Vi fikk en helt spesiell kontakt med folket her! Jeg var neste alltid med når pappa dro på landsbybesøk og her fikk jeg mange gode venner! Det var derfor veldig viktig med et gjensyn også her!

Litt ut på ettermiddagen kommer vi kjørende inn på den åpne plassen. En av landsbyens menn ønsker oss velkommen. Det er varmt og han har satt frem stoler til oss under et skyggefullt tre. Rundt oss står de enkle jordhyttene nøyaktig slik de sto for 30 år siden. Noen barn titter spent frem fra hyttene, som om de har fått beskjed om å ikke forstyrre. «Vi må rundt og hilse» sier vi til vertskapet og takker for praten. Det tar ikke lang tid før barna kommer bort for å hilse. Jeg peker på hyttene og forteller Ole Jakob om måltidene som vi delte, sangen rundt bålet, krattet der slangen slukte en hel geit, hoppeleken som landsbybarna lærte meg på den støvete marken og jordloppene som mødrene pirket ut av tærne mine.

Oniamwa-1

«Husker du kirken?» sier en dame og peker. Jeg skynder meg inn og der står de små benkene på rekke og rad. Minnene strømmer på med historier fra et levd liv og en hverdag. En tamtamtromme står i et hjørne, må bare teste om noen av strofene fortsatt sitter. «Ya ta on´tari, molowa na Jeso» Etterhvert kommer flere inn i kirken og nynner med. En mann gir oss en ananas i gave som han har hentet på åkeren. Så godt å se dem igjen!

Oniamwa-27

Lastebilfelgen som henger i treet på venstre side av kirken er fremdeles i bruk som kirkeklokke.

Oniamwa-2

Oniamwa-3

oniamwa-6

Vi tusler videre innover landsbyen og går fra hytte til hytte. «Vera, er det deg?» hører vi. «Bonnie, ngeshie?» (Hei, hvordan har du det) sier de på tekkespråket og strekker hendene frem for å hilse. «Essengo mingi» (stor glede) svarer jeg, rørt over den enorme gleden som de viser oss etter så mange år!

Oniamwa-10

Innerst i landsbyen bor pygmeene. En av pappas venner sitter på en stol foran hytten sin og smiler mot oss.

Han er syk og orker ikke reise seg. «Vera, ngeshie! Papa Fredrik, hvordan er det med ham

Oniamwa-13 Oniamwa-14

Oniamwa-ny-1

Plutselig hører jeg noen rope fra en hytte bak oss. «Vera, husker du meg igjen?» En eldre mamma klemmer godt rundt meg og ser meg dypt inn i øynene. Det er jo maman Mossenjo! Møtet vårt vekker opp gamle minner, også for henne. Hun fikk en datter som ble oppkaldt etter meg. Lille Vera ble bare noen år gammel. «Mannen min lever ikke lengre» sier hun vemodig. «Har mamma det bra i Norge?»

Oniamwa-16 Oniamwa-17 Oniamwa-20

Så ser jeg et kjent ansikt. «Woah me n´dzo!» (gi meg peanøtter) sier jeg og strekker frem hånden. «Åååh, husker du peanøttene?» sier hun med hendene i været.

Når jeg var liten prøvde mamma å lære meg høflighet ved å be pent «kan du være snill og gi meg ..» hvis jeg ville ha litt frukt. Da ble hun korrigert av landsbymødrene og forklaringen som kom var så fin!

«I Congo sier man bare»gi meg». Her deler alle av det de har uansett hvor lite! Det er helt unødvendig å be noen om å være snille og dele. Å dele er en selvfølge her i Congo!»

Oniamwa-21 Oniamwa-23

«Tenk å få denne karen inn på ingeniørskole» sier Ole jakob og peker på en flott og avansert bil som en av guttene har laget. Bilen er satt sammen av bambus, en sardinboks, flipp-flopp-deler og ståltråd. Kjøretøyet styrer gutten ved å vri på en pinne som han har festet med tråd til hvert sitt forhjul.

Oniamwa-31

Vi blir gående i den lille landsbyen til skumringen faller på. Det har vært et fantastisk møte med et enestående folk, og nå er det på tide og ta farvel igjen.

«Hils så mye til maman og papa Fredrik» sier de og vinker.

Jeg kikker ut over landskapet på begge sider av den smalt asfalterte veien i det bilen forlater landsbyen.

En ubeskrivelig glede varmer godt langt der inne!

Takknemlig over å ha blitt regnet som en av dem!

Oniamwa-28

En dag i 1977 – mamma forteller

«Jeg har noe jeg vil vise deg» sier mamma som har kommet på en liten formiddagsvisitt hjemme på Århushaugen. «Hva er det» spør jeg mens jeg setter frem to kopper med te på salongbordet. Mamma finner frem noen gamle ark fra vesken sin.«Jeg fant noen av hverdagshistoriene som jeg skrev under vår første periode i Congo, tenkte du kanskje ville se litt på dem. «Kan du lese?» spør jeg og holder godt rundt den store tekoppen med begge hendene. Hun setter seg og begynner å lese;

Mammas-dagbok-6

Ko – ko – ko, det banker på døren tidlig på morgenen. Jeg skjønner at det må være noe viktig når folk kommer så tidlig! «Mbote maman!» En hektisk, litt redd stemme fortsetter; «Barnet mitt er sykt, kan jeg få noen medisiner for feberen er så høy?» Nabokona fikk det som kan sammenlignes med Paracet for barn. Hun gikk raskt tilbake til huset sitt over tunet vårt. Jag rakk å si at jeg kommer bort en tur og ser til barnet.

Mammas-dagbok-14

2 timer senere er det jeg som sier  ko – ko – ko ved hennes dør.«Kom inn maman! Her sitter jenta mi og feberen har gått ned. Hun spiser og drikker nå.» Jeg ser at jenta har blitt tynnere og gir henne havrevelling noen dager. Det er næringsrikt. Storesøster setter seg ned og prater. «Hvordan har dere det?» spør jeg. Hun er lukket, studerer meg som om hun lurer på om jeg vil høre på henne. Jeg begynner å fortelle henne litt fra min barndom i Norge. 

«Det var ikke mye penger i bruk og det ble ofte utdelt mat så alle skulle få. Vi spiste oss mette og det var det viktigste! Når min far fikk lønning kjøpte han med seg appelsiner hjem! Vi fikk 1/2 appelsin av gangen slik at de skulle vare lenge».  Nå begynner Genevieve å snakke. Det er en kjent situasjon – med lite mat i dagesvis. Hun forteller: 

«Rissekken ble fort tom. Den siste dagen samlet jeg resten av risen fra bunnen av sekken. Det ble litt ved siden av foufouen. Sardinboksen ble også fort tom, men oljesmaken var god inntil foufouen. Jeg ser at mors tallerken er tom og vet ikke om det har vært mat på den i dag. Ryggen hennes er svak, kan den bære mere? Når det er lite mat får barna først. Det er min mors trøst. Kanskje kommer far hjem i morgen, med vilt-kjøtt og grønne blader som er grønnsaker til gryten. Da kan hun også spise seg mett. Dagen kommer da far kommer med kjøtt og grønnsaker – så mye han kan bære! Mange folk kommer fra landsbyen og ser at far skjærer opp kjøtt. Alle er sultne og står og ser på. Far pakker kjøttet inn i bananblader og deler ut. Så sier han til barna; «Gå hjem til mamma så hun kan lage mat til dere!» Til en gammel onkel med verkende rygg – en pakke med kjøtt til ham. Han snur seg og sier sørgmodig; «Min gamle mamma Susanne?» Far har alt en pakke til henne. Vi sitter rundt og ser. Det er enda noe igjen. Mat til oss alle i dag, og i morgen – kan hende en dag til. Vi er glade i dag som har så mye mat til å mette oss selv – og også til andres fat.»

Mammas-dagbok-11

Jeg reiser meg, tar alle i hånden og takker for praten. Det er tid for middag også hos meg. Jeg tenner gasskomfyren og lager mat på min måte mens tankene fortsatt er ved våre venners jordhytte med bålet som varmekilde til deres mat. Mens risen koker legger jeg skitne klær i bløt. Jeg tenker på vannet! Det trengs ikke så mye vann for å bløtlegge tøyet. Ikke sløse med vannet nå!

Mamma-koster-gulvet Mamma-lager-middag

Mammas-dosgbok-2

Vera kommer springende fra pastorboligen med noe i hånden, kjøtt fra boaslange. «Det er godt!» prøver hun å overbevise meg om. Kjøttet ser ut som gummi. Over tunet ser jeg pastorkona komme mot huset der vi  bor. «Mbote maman!» Jeg snur meg og sier; «Har du takket for kjøttet som du fikk?» Vera nikker. Nabokona sier plutselig; «Hun må ikke takke! Hun er også et av «mine» barn! Alle barna får mat og jeg takker Gud for maten!» Nabokona sier hun må gå til markedet for å handle litt. «Vil du gå med?» Ja, det vil jeg gjerne og jeg tar på meg et tøystykke som de andre kvinnene går med, og litt penger. Nabokona traller mens hun tar minstemann i hånden. Det er fint å komme på markedet og se hva de har i dag. » Maman – maman» ropes det.  «Her har jeg noe til deg!» Ungene springer rundt oss med baigne i hånden. De smaker nesten som smultringer. «Vi må kjøpe til vennene våre»  sier Vera. Det er greit sier jeg, stolt over at hun tenker på flere enn seg selv. En god prat senere sier vi takk og på gjensyn. Vi har alle funnet noe godt på markedet i dag. Det er liv i landsbyen. Noen argumenterer mens andre ler og klapper i hendene. «Ehhh, mbote na yo maman!»

Mammas-dagbok-9

 Timene går mot kveld og der kommer Land Roveren med «papa Pasteur» og noen fra menigheten. En liten landsby har fått hjelp med kirketaket som lekker når det regner.

Mammas-dagbok-12

 Så er det oss to, unge misjonærer som kan sette oss ned med en kopp te og prate om hvordan dagen har vært: «Jo, de kom fra pygme-landsbyen med lillegutt som fikk skiftet på såret. Det ser ikke bra ut. Men det som er bra er at feberen slipper taket på minstejenta til evangelisten! Hun kvikner til nå. «Og vet du hva?» Karl Fredrik har det travelt med å fortelle fra besøket i Mfoura, om høvdingen Alphonse som hadde samlet mennene i byen for å snakke om en forestående begravelse. Samtalen vår blir avbrutt. Skumringen faller og ute står en pygmefamilie tett samlet og prater ivrig. Et språk som ikke vi forstår. «Vera, Vera!» sier de med kroppsspråk som forteller alt. Og her kommer Vera med raske skritt. Hun forstår språket og kan tolke. «Et sår vil ikke gro!»  Pygmekvinnen løfter opp tøystykket og viser frem et stygt og betent sår på leggen. Jeg finner frem en flaske med sårvann og litt bomull fra medisinskapet. Et hvitt laken rives opp i strimler og surres rundt benet hennes. «Be dem komme tilbake i morgen! Såret må renses hver dag for at det skal bli rent og gro.» De nikker og takker før de snur seg og forsvinner i den mørke natten.

Ute synger gresshoppene på kveldssangen mens parafinlampene i jordhyttene slukkes.

Det har vært en god dag med våre kjære på Ngo!

Skoler i Samarbeid

Skoler-i-samarbeid-16

Et av prosjekten som jeg virkelig har gledet meg til å se her i Congo er Skoler I Samarbeid og vennskapsskolene! Vi har de siste årene fulgt dette prosjektet tett gjennom barna våre som går på to av vennskapsskolene i Norge. Det har vært fantastisk flott å se hvordan norske elever jobber og engasjerer seg for sine medelever i Congo! Hvert år arrangeres Åpen Dag. Da inviteres foreldre, søsken og besteforeldre til en fellesskapskveld på skolen. Elevene stiller ut tegninger, malerier og annen kunst som de har laget selv og inntektene går til skoleprosjektet. Ute i skolegården har barn og voksne lagt tilrette for ulike aktiviteter og inne kan man få kjøpt kaker og kaffe. Alle inntektene går til Skoler i Samarbeid.

Skoler-i-samarbeid-11

Hvordan det hele begynte

Etter borgerkrigen i 1997 var mye ødelagt i landet. Skoler lå i ruiner og landet var sterk preget av krigen! Under borgerkrigen arbeidet pappa med «La Congo Leve» og han så hvordan barna led. På Ngo var ungdomsskolen ødelagt og det fantes nesten ingen pulter til elevene. «La Congo Leve» hadde da startet opp «La Afrika Leve» og et av de første prosjektene ble å sette i stand den ødelagte skolebygningen på Ngo.

Faustin fikk ansvaret med å lede dette arbeidet.

Faustin-1

Hjemme i Norge gikk pappa til skolesjef Mikkelsen i Skien kommune. Der delte han drøm om å skape relasjoner mellom skoler i Skien og skoler i Congo. Buer og Moflata skole var de to første skolene som ville være med og penger ble samlet inn til pulter og skolemateriell. Kari Lise Holmberg som da var rektor på Buer skole reiste med ut til Congo.

Ambassadør Hombessa var en viktig støttespiller! Han ble med og la til rette slik at arbeidet kunne begynne. Pultene ble produsert i Brazzaville og lærebøker kjøpt inn. De første skolene som ble med fra Congo var Ngo, Onianva, Gamboma og Mpouya.

Skoler-i-samarbeid-5
Det var viktig at organisasjonen hadde to likeverdige parter – Skoler i samarbeid SIS i Norge og Ecole on coperation ECO i Congo.

Senere ble det bestemt at en større gruppe lærere selv skulle få se og møte skolene i Congo. 10 lærere ble med og de var fra ulike skoler i Grenland. Etter turen skjøt arbeidet fart! Fredskorpsdeltagere ble valgt ut og på den måten kunne norske lærere arbeide et år i Congo og congolesiske lærere arbeide et år i Norge.

Artig å tenke på at nå mens jeg skriver dette så er en ny lærerdelegasjon fra Norge på skolebesøk i Congo!

Skoler-i-samarbeid-10

Henri Ossebi var presidentens rådgiver i Congo.  Min far møtte ham den gangen han var engasjert i fred og forsonings arbeidet i La Congo Leve. Pappa hadde god kontakt med begge parter i konflkten i Congo. Henri var Sasso Nguesso sin representant.  Når borgerkrigen var over ble Henri valgt som  presidentens spesialrådgiver. 

1-C

Henri Ossebi sammen med Congos Ambassadør Andre Hombessa på trappen til Moflata barneskole.

Henri ble invitert til Norge og han besøkte flere av skolene her. Når han kom hjem til Congo fortalte han presidenten om prosjektet. Det resulterte i at myndighetene i Congo spanderte hotell og leiebuss til den norske lærerdelegasjonen som kom til Congo. Ossebi som nå er minister i regjeringen var også med på turen sammen med Ambassadør Hombessa. 

1B

Fra starten av prosjektet Skoler I Samarbeid. Pappa sammen med Ambassadør Andre Hombessa. De har fått gaver som takk for besøket.

Senere fikk de også til forhandlinger med congolesiske myndigheter. En offisiell samarbeidsavtale ble høytidelig undertegnet av Congos undervisningsminister og Skien kommune, i Brazzaville.

Engasjerte barn

Hjemme i Norge ble flere av de norske barna engasjert i fredsarbeidet i Congo. Elevene ved skolene i Norge bestemte seg for at de ville skrive et brev til begge parter i konflikten i Congo der de ber partene om å gjøre alt de kan for å finne en fredelig løsning!

Kort tid etter fikk de svar og her kan dere lese brevet som barna ved Sneltvedt, Buer, Venstøp, Klyve og Moflata skole fikk fra Congos President.

Brevet-fra-presidenten-

Kjære barn!

Jeg har med glede mottatt brevet som dere 5 navngitte skoler i Skien sendte meg og jeg takker dere!

Som far og som President i Republikken Congo vil jeg si at deres engasjemang og styrke har rørt meg dypt! Jeg er dypt rørt over deres initiativ og jeg vil takke dere for deres engasjemang overfor skolene i landet mitt! Jeg vil oppmuntre dere sterkt, på tross for avstanden mellom Norge og Congo- til å fortsette å forsterke vennskapet og deres dype solidaritet spesielt gjennom arbeidet i ECO.

Vær også trygge kjære barn på at jeg vil gjøre alt som står i min makt for å bevare freden og tryggheten i landet! 

Til dere alle, deres familier og alle lærere som våker over fremtiden –

Jeg sender dere mine hjerteligste hilsener.

President DENIS SÁSSOU NGUESSO

Republique Du Congo

Vi besøker College d`Ouenze- vennskapsskolen til Gjerpen Skole

Skoler-i-samabreid-23

  Skolegården

Skoler-i-samarbeid-28

Elevene ønsker oss varmt velkommen

Skoler-i-samarbeid-30

 Læreren med grønn skjorte heter Noel. Han har vært fredskorpsdeltager på Åfoss barneskole i Norge og snakker godt norsk. Han presenterer seg som Kongen av Åfoss!

Elevrådsformann-

Vi møter elevrådsformann Ibara som er 14 år gammel. Hun bor like ved skolen med sin mor, far og fem søsken. Hun drømmer om å bli journalist og ønsker å jobbe for landet sitt. Ibara viser stolt frem mobiltelefonen sin. Hun er den eneste eleven på skolen som har egen Facebookprofil.

Vi besøker Entente (Djambala) – vennskapsskolen til Venstøp skole over 30 mil nord for hovedstaden Brazzaville

Skoler-i-samarbeid-11

I klasserommet til 5 klasse    Skoler-i-samarbeid-9

Elevene hadde planlagt en velkomstdans og sang ute i skolegården som de ikke kunne fremføre p.g.a regnet.

Skoler-i-samarbeid-3

Nye flotte pulter med nytt design – fra Skoler I Samarbeid

Skoler-i-samarbeid-7

Rektoren forteller;

«Den congolseiske regjeringen har sett at skolene som er med i skoleprosjektet blir stadig bedre og at norske lærere kommer på regelmessig besøk. Dette har ført til at regjeringen nå ønsker å bevilge mere penger til oppussing, vedlikehold og bygging av nye skoler.  Nå bygges 11 nye bygg» sier rektoren stolt og viser oss de nye grunnmurene. «Et bygg blir bibliotek, et annet skal bli nytt administrasjonsbygg og de resterende 9 bygg blir nye klasserom».

Skoler-i-samarbeid-13

Det gamle administrasjonsbygget

Skoler-i-samarbeid-12

Tilbake til Ngo

Så har dagen kommet! Etter 30 år skal jeg endelig få se barndomshjem mitt på Ngo. Jeg gleder meg til å vise Ole Jakob huset vårt! Det kribler i magen i det vi setter oss i bilen og kjører ut av byen. Kommer jeg til å kjenne meg igjen? Møter vi noen av våre kjente og kjære på Ngo og hvordan står det til med kirken?

Vi kjører gjennom de tett traffikerte veiene i Brazzaville og videre til Ouenze. Lenger ute passerer vi politiets kontrollpost. Jeg husker jeg satt bak på Land Roveren sammen med mine congolesiske venner når vi var små og pappa hadde problemer med politiet. Den gangen snakket jeg flytende teke og jeg fortalte politiet hva jeg syntes om behandlingen han fikk. Politiet ble så overrasket at han ba pappa om unnskylding. Kjør! Dere er virkelig kongolesere. Språket var viktig og har mange ganger reddet oss ut av ulike situasjoner.

Nå begynner stigningen opp til Innoni (45km). Vegen opp hit ble asfaltert når Congo ble selvstendig fra kolonimakten Frankrike. Vegen var en gave fra Frankrike og den første asfalterte vegstrekningen nordover. Her oppe var furuskogen. Vi stanset nesten alltid her for å spise før vi kjørte videre på de over 140 km lange savannene med enorme gress sletter.

Veien-til-Ngo-3

Så kommer vi til nedstigningen mot Lefinni floden. Vegen svinger seg nedover den frodige landsbyen. Her står boder med frukt, kjøtt, grønnsaker og andre ting som man kan få kjøpt. Før gikk det ferige over floden der det var plass til to Land Rovere. En mann sveivet ferigen for hånd over den strie floden. I dag kjører vi over en flott bru med nydelig utsikt ut over det vakre landskapet!

Etsoali-2

Neste landsby er Etsouali. Nå er vi kommet til kirkedistriktet til Ngo ( Mpouya Consisoire) som det heter. Her ble kirken bygget av Martin Hallan med bursdagspenger som han hadde spart opp i Norge.  Den store sisternen ble  bygget av Trygve Solløs.
Dette var det første oppholdstedet til pappa i 1973. Da bodde han i kirken mens han lærte folket å mure. Her ble det bygget en skole med tre klasserom av soltørket leirebrikker som landsbyfolket hadde laget.
Vi var ofte på besøk her!

Etsoali-1

På Etsoali møter jeg evangelisten! Vi blir stående og sprate litt og så viser det seg at hun er lillesøsteren til Denise, min beste venninne! Lille Ode har gått i sin fars fotspor! Helt utrolig!

Vi må videre og ved landsbyen Ngo 2 går vegen inn til Impee. Her lekte jeg sammen med landsbybarna mens pappa hadde møte.

En dag i 1976 da vi lekte ved en liten elv fant vi en 5 meter lang pytonslange. Barna hentet pinner i skogen og begynte å slå på slangen til den ikke beveget seg lengre. I skogen fant vi lianer som vi hektet rundt hodet på slangen slik at vi kunne dra den opp til landsbyen. Jeg ville gjerne ha med meg slangen hjem og barna sa det var greit. Slangen ble lagt på lasteplanet. Etter en strevsom kjøretur på de sølete veiene kommer vi omsider tilbake til Ngo. Slangen ble lagt på verandaen før vi la oss for natten. Morgenen etter var slangen borte og vi kunne se ferske slimspor som vi fulgte ut i gresset. 10 – 20 meter unna huset lå den kveilet sammen. En lastebil med mennesker som skulle til Brazzaville kjøpte slangen og bandt den langs grinden på lastebilen. 

Slange-på-Ngo

Slangen på verandaen vår.

Veien-til-Ngo-5

 «Nå kjører vi inn i tettstedet Ngo» sier sjåføren. Veien og bebyggelsen er fortsatt ukjent. Vi passerer en ny og moderne bensinstasjon før vi kommer inn til selve landsbyen. Jordhyttene er de samme som de var den gang jeg løp inn og ut av dem.

«Inn her» sier Bernard. Sjåføren har kjørt forbi innkjøringen til kirkeområdet og må rygge. Plutselig ser jeg det! – Det gule kirketårnet kommer så vidt til syne mellom trærne. Vi passerer to – tre hytter før bilen svinger inn til høyre og så er vi der! Tårene renner i det bilen stopper opp foran et lite murhus som en gang var oransje. Vi går ut av bilen og jeg blir stående foran verandaen der Mpassi satt med trekkspillet etter skolen. «Dette var hjemmet mitt«, sier jeg til sjåføren. På verandaen sitter pastorfamilien og spiser middag. De bor nå i huset og pastoren kommer bort for å hilse. Jeg har lenge visst at andre har overtatt huset vårt. Likevel går det nok først opp for meg nå når jeg ser det selv og det er helt greit. Det er akkurat slik det skal være! Jeg smiler og vinker til dem før jeg snur meg mot kirken som fremdeles er oransje med bølgeblikkstak fra Isolafabrikken i Porsgrunn.

Kirken-Ngo-1

Jeg ser for meg pappa som kommer gående over plassen med spade i hånden. Her var alltid gresset nyklippet og blomster sto plantet langs kirkebygget. Jeg husker bungavillaen som sto i full blomst foran huset vårt og bananpalmene til høyre for kjøkkeninngangen. Her var det også masse blomster, ananas, morbærbusk og kaffebønner. Alt dette er nå borte. Det er så godt å endelig gå rundt på denne plassen igjen! Samtidig er det trist å se forfatningen som disse byggene står i.

Plutselig hører jeg kirkeklokken slå slik jeg har hørt den slå så mange ganger før. Jeg finner frem mobilen og må ringe mamma og pappa, men får ikke nett. Bernard rekker meg sin kongolesiske mobiltelefon og mamma tar telefonen hjemme i stuen i Skien.

«Hører dere hvor jeg er nå»? spør jeg mens kirkeklokken ringer i bakgrunnen. «Jeg er hjemme igjen på Ngo! Det var her alt begynte!»

NGO-1

NGO-7

Huset vårt

NGO-8

Verandaen der Mpassi satt med trekkspillet og øvet

Kirken-på-Ngo-2

Vi blir stående foran kirken mens folk i alle aldere strømmer på. Vera, hører jeg bak meg. Det er Bather, vår kjære kirkekasser som kommer for å ønske oss varmt velkommen.  Han ber oss inn i kirken og der står allerede koret kledd i sort underdel med hvite bluser og varmer opp. Ungdommene har planlagt velkomstmøte for oss og nå begynner benkene og fylle seg opp. Til venstre foran i kirken står to benkerader ved siden av hverandre. Noen menn fra urbefolkningen finner frem tam-tam trommene sine og setter seg på de øverste benkene. «Det må være benkeraden til pygmeene» tenker jeg men blir fort usikker når noen høye damer og menn setter seg sammen med dem. Jeg får senere vite at her synger både urbefolkningen og bantuer i samme kilombokor. Helt fantastisk! Det var jo her mamma og pappa la ned sitt arbeide, integreringen! Den gangen kunne de ikke sitte i samme kirke og her står de og synger i samme kor! Helt fantastisk!

NGO-gh

Bak oss i salen strømmer folk på. En gammel kvinne stiller seg ved inngangen og ønsker folk velkommen. Hun er diakonesse og mamma til Mpassi. En annen kvinne tar frem kastanjetten sin og begynner å slå en rytme. Mennene finner frem tam-tam trommene sine og snart fylles kirken med kongorytmer. Så hører jeg noen kjente toner

Ngai na lingi nkolo Jeso «jeg vil følge Jesus»

Alle reiser seg og nå synger en fullstappet kirke på den kjente sangen. Små barn kommer inn og setter seg i trappen foran prekestolen som pappa en gang laget, og et nytt bilde dukker opp. Sammen med barna på trappen sitter jeg som 4 åring. Det er som om noe slipper taket og jeg skjønner så godt hvorfor jeg måtte reise tilbake til Kongo! Jeg har i mange år følt på en sorg over noe som var tapt. Hvor ble jeg egentlig av? Det er dype og forløsende tårer som renner i dag.

NGO-44

NGO-14

Ngo-w3

Den tapte telefonen

Det er kveld i Brazzaville og vi forbereder oss på bilturen nordover til misjonsstasjonen Ngo. Koffertene står ferdig pakket på hotellrommet og vi har satt oss inn i en taxi på vei til et supermarked for å gjøre unna de siste innkjøpene av mat og drikke. Listen er betraktelig mindre enn den var for 30 – 40 år siden. På den tiden var det ingen butikker nordover for Brazzaville. Veiene var så dårlige at det kunne ta oss en dagsreise å komme seg til Ngo. Landroveren kjørte seg fast og det hendte vi måtte overnatte langs den ødelagte veien. Da sov jeg og mamma i kupeen mens pappa la seg under den sølete landroveren som var full av mat, medisiner, verktøy og utstyr for flere måneder fremmover i tid.

mamma-og-Congoveien

Vera-i-Congo-10

I dag er veiene asfaltert langt forbi Ngo og man kan få kjøpt både mat og drikke på markedet.

Bilveiene-til-Ngo

På vei inn til supermarkedet merker Ole Jakob at mobiltelefonen med det congolesiske simkortet er borte. Telefonen må ha falt ut av lommen i taxien som for lengst har kjørt innover Brazzavilles gater. Vi innser raskt at mobilen med alle Congo-kontaktene er tapt.

Taxi-1

Etter en rask innkjøpsrunde finner vi en ny taxi som kjører oss tilbake til hotellet.

Hjemme i Norge er det midnatt. Mor og far Kittilsen har allerede lagt seg i det telefonen ringer. «Bonjour» sier en stemme forsiktig i det andre røret. Hvem er det jeg snakker med? Det tar tid før pappa forstår hvem damen er og hvorfor hun ringer midt på natten.

Hun forteller:

«Mannen min kjører taxi i Brazzaville. Ut på kvelden ser han plutselig at det ligger en rød mobiltelefon på gulvet. Han har hatt mange kunder i løpet av kvelden men kan kun tenke seg et par av dem som kan ha råd til en så fin telefon. Vi har nå ringt opp den siste samtalen for å finne eieren slik at vi kan levere telefonen tilbake».

 Pappa forteller da om reisen vår og at vi kommer fra Norge for å besøke venner og kjente i Congo, men han husker ikke navnet på hotellet vårt.

Dagen etter sitter vi ved frokostbordet på hotellet da en ung mann kommer gående bort til oss. Det er taxisjåføren fra kvelden før. Han har lett etter hotellet vårt og husket  tilslutt navnet på dette hotellet. Her står han med den røde mobiltelefonen i hånden. Vi blir sittende og prate en stund og plutselig hører jeg at han snakker kitekke! Av alle 67 etniske språk og dialekter i Congo så sitter mannen og snakker det kjente språket vårt fra Ngo. Han forteller at han opprinnelig kommer fra en liten nabolandsby nord for Ngo og at han nå bor og jobber i Brazzaville. Han og hans fremtidige kone skal snart gifte seg.

Vi har mange opplevelser fra Congo, likevel skiller denne seg litt ut fra de andre.

Vi har møtt en fremmed taxisjåfør i et land langt fra vår rikdom og jeg kjenner på en enorm respekt! Congo har vært mye omtalt i mediene de siste årene. Krigene har vært tøffe og verden har fått øynene opp for en brutalitet og en lidelse som nesten ikke er til å forstå.

I dag vi jeg gjerne dele en litt annerledes historie fra det congolesiske folk. Det er en enkel liten historie om et ungt par som er i ferd med å etablere seg i Congo. De mangler det meste av materielle goder og kunne fint ha beholdt telefonen. Den var ikke viktig! Med et ærlig hjerte viser oss litt av den varme og omsorgsfulle congolesiske kulturen.

Rikdom i fremmed valuta

 

Det er ikke så mange steder i verden man kan oppleve en tilværelse uten internett. Da vi sjekket ut av hotellet i Brazzaville gikk ferden nordover til et Congo uten nettforbindelse.  Vi har hatt en helt fantastisk reise, møtt gamle kjente og opplevd Congo på nært hold. Men før jeg tar dere med videre til Ngo så vil jeg gjerne runde av dagene i Point Noir med litt ettertanke.

Etter besøket i Point Noir hadde vi en gripende avslutning i Brazzaville! Representanter fra DNM, Equ-meniakyrkan og Congokirken var også til stede og det var sterkt å dele av det man har opplevd de siste dagen i PN. Fellesskapet har vært viktig for meg! Alle har vi historier som blir brikker i andres puslespill. Uansett hva vi deler av små øyeblikk som huskes så kan det være en ekstra brikke som andre har glemt.

Tidligere misjonssekretær i DNM og lærer ved skolen Viggo Kock var også sammen med oss i Brazzaville. Vi fikk en god prat med ham og jeg synes han satte ting i et fint perspektiv:

 Mange misjonærbarn kom hjem med store rikdommer, alt det man hadde fått med seg fra Kongo. Men vel hjemme oppdaget man at denne rikdommen sto i en fremmed valuta som var vanskelig å forstå. Den hadde ikke lengre den samme verdien som i Congo og mange valgte tilslutt å legge den bort. 

 Det har vært godt å finne tilbake denne rikdommen som også blir en del av identiteten etter så mange år i Congo.