Og slik begynte det

NGO-28Kittilsen-første-reise-1

Det er søndag og på stuegulvet ligger to bustete jenter i de nye sorte pop-up myggnettene. Jeg har vært på apoteket for å hente malariamedisin og her sitter jeg med et helt reiseapotek; spritservietter, imodium, basimisinsalve, solkrem, mygg-rollon, sårvann og plaster i alle størrelser og fasonger. Joda, vi er nok godt rustet og vel så det på vår Congoreise! I loftstuen fylles koffertene opp, en med kjoler og lange skjørt og en annen koffert fylles med klær som skal deles ut til dem som trenger det. Turen tilbake til Congo har vært planlagt i lange tider allerede og det føles godt å endelig kunne pakke kofferten! Jeg har de siste dagene sittet med mamma og pappa og mimret tilbake til vår første reise i 19 75 og dagene før avreisen til landet og folket som skulle bli en så stor og viktig del av livet vårt. Da var kallet enkelt og eventyrlysten ustoppelig for det unge paret fra Bøle i Skien. Jeg var 3 år gammel og ble med på pakkingen. Borgestad fabrikk laget fine kasser til oss som skulle frakte tingene våre fra Skien til Congo med båt. Klær, julepynt og andre kjære eiendeler ble puttet i kassen sammen med dukker og leker som fikk bli med til nye venner på den andre siden av jordkloden.

Den 24 timer lange reiseruten burde ha vært et eget kapittel for seg selv! Fra Oslo Fornebu tok vi fly via Stockholm og videre til Leningrad, så Moskva, Beirut, Kartom og Bangi før vi omsider landet i Brazzaville hovedstaden i Congo. Det ble noen dager i Brazzaville for å kjøpe inn tørrmat og andre ting som man ikke får tak i lengre nord. Så var tiden inne for å dra nordover til vårt nye hjem på gjørmete veier med landroveren.

NGO-15 NGO-21

Misjonsstasjonen-NGO-2 Misjonsstasjonen-NGO-6 Vera-i-Congo-8

Bananpalmer og ananas i hagen

Pappa dro ned alene sammen med misjonær Martin Hallan noen måneder før oss og sammen satte de i gang med  forberedelser til den nye misjonsstasjonen. Her var det ingen misjonærbolig  å flytte inn i så urbefolkningen i landsbyen hjalp til med å rydde et viltvoksende område, og dette var starten på byggingen av Misjonsstasjonen på NGO. Vårt første hus var et lite murhus med bølgeblikkstak og vi hadde nesten ingen møbler. To tønner fulle av parafin med planker over ble til senger. Enda to tønner med plank over ble til kjøkkenbenk og reisekassene fra Borgestad var fine salongbord.

Mange hadde nok vært misunnelige på dem i dag! : ) Parafinlampene sørget for lys i landsbyen uten strøm og månen lyste så klart i nattemørket at kokospalmene kastet skygge på bakken. Inne sprang firfislene langs veggene mens de jaktet på mygg og kakkerlakkene løp under sengene for å gjemme seg  for natten. Alt var så nært og så lite!

Jeg-og-mamma-på-utsiden-av-huset-vårt

Og her, i en liten landsby midt i Congo sovnet jeg til lyden av tamtamtrommer i det fjerne. 

NGO-31 NGO-33 NGO-39

1) vårt første hus

3) Oppriss der kirkebygget skal stå

Comments

  1. Tina Ommundsen says:

    Dette blir spennende å følge, Vera! Kjempegod tur til deg og Ole Jacob

    • veriksrod says:

      Tusen takk Tina! Jeg befinner meg i en Congoboble om dagen og der er det så utrolig godt å være! Gleder meg til `la vie Congolais` og alt det har å by på! : )
      Kos og klem

  2. Bente Alstad says:

    Riktig god tur til dere ☺️ gleder meg til å lese og følge med dere på turen! Vet Bernard og Faustin gleder seg til dere kommer !

    Vennlig hilsen Bente

  3. Ellen Helleberg Bjerk says:

    Dette blir spennende. Så fint at du deler historien med oss. Føler jeg kjenner landet bitte litt siden jeg fikk oppleve Kongo en måned vinteren 1986. Riktig god tur, Vera!

    • veriksrod says:

      Tusen takk Ellen, så koselig å høre at du fremdeles har minner fra Congoturen din! Velig fint å høre andre som deler hjerteforholdet til landet! : )

  4. Anne-Stine Reidarsen says:

    Riktig god reise! Både godt og sikkert litt tøft med mange tanker og minner. Jeg snakker av erfaring. Men når en kommer over «kneika» blir en hekta på Afrika!
    Kos deg MASSE!

    • veriksrod says:

      Tusen takk Anne Stine! Ja, minnene og tårene sitter lett om dagen. Vi er mange som har levd et helt liv i kontraster og det er så godt å kunne dele opplevelsene med andre. Vet at mange av mine kullinger fra Norge, Sverige og Finland som jeg gikk på misjonærbarnskole med også sitter og mimrer med bilder og filmer i disse dager. Snart skal vi treffes igjen på internatet i Point Noir og det skal bli godt å dele fellesskapet på skolen igjen. : )

Speak Your Mind

*