Tilbake til Ngo

Så har dagen kommet! Etter 30 år skal jeg endelig få se barndomshjem mitt på Ngo. Jeg gleder meg til å vise Ole Jakob huset vårt! Det kribler i magen i det vi setter oss i bilen og kjører ut av byen. Kommer jeg til å kjenne meg igjen? Møter vi noen av våre kjente og kjære på Ngo og hvordan står det til med kirken?

Vi kjører gjennom de tett traffikerte veiene i Brazzaville og videre til Ouenze. Lenger ute passerer vi politiets kontrollpost. Jeg husker jeg satt bak på Land Roveren sammen med mine congolesiske venner når vi var små og pappa hadde problemer med politiet. Den gangen snakket jeg flytende teke og jeg fortalte politiet hva jeg syntes om behandlingen han fikk. Politiet ble så overrasket at han ba pappa om unnskylding. Kjør! Dere er virkelig kongolesere. Språket var viktig og har mange ganger reddet oss ut av ulike situasjoner.

Nå begynner stigningen opp til Innoni (45km). Vegen opp hit ble asfaltert når Congo ble selvstendig fra kolonimakten Frankrike. Vegen var en gave fra Frankrike og den første asfalterte vegstrekningen nordover. Her oppe var furuskogen. Vi stanset nesten alltid her for å spise før vi kjørte videre på de over 140 km lange savannene med enorme gress sletter.

Veien-til-Ngo-3

Så kommer vi til nedstigningen mot Lefinni floden. Vegen svinger seg nedover den frodige landsbyen. Her står boder med frukt, kjøtt, grønnsaker og andre ting som man kan få kjøpt. Før gikk det ferige over floden der det var plass til to Land Rovere. En mann sveivet ferigen for hånd over den strie floden. I dag kjører vi over en flott bru med nydelig utsikt ut over det vakre landskapet!

Etsoali-2

Neste landsby er Etsouali. Nå er vi kommet til kirkedistriktet til Ngo ( Mpouya Consisoire) som det heter. Her ble kirken bygget av Martin Hallan med bursdagspenger som han hadde spart opp i Norge.  Den store sisternen ble  bygget av Trygve Solløs.
Dette var det første oppholdstedet til pappa i 1973. Da bodde han i kirken mens han lærte folket å mure. Her ble det bygget en skole med tre klasserom av soltørket leirebrikker som landsbyfolket hadde laget.
Vi var ofte på besøk her!

Etsoali-1

På Etsoali møter jeg evangelisten! Vi blir stående og sprate litt og så viser det seg at hun er lillesøsteren til Denise, min beste venninne! Lille Ode har gått i sin fars fotspor! Helt utrolig!

Vi må videre og ved landsbyen Ngo 2 går vegen inn til Impee. Her lekte jeg sammen med landsbybarna mens pappa hadde møte.

En dag i 1976 da vi lekte ved en liten elv fant vi en 5 meter lang pytonslange. Barna hentet pinner i skogen og begynte å slå på slangen til den ikke beveget seg lengre. I skogen fant vi lianer som vi hektet rundt hodet på slangen slik at vi kunne dra den opp til landsbyen. Jeg ville gjerne ha med meg slangen hjem og barna sa det var greit. Slangen ble lagt på lasteplanet. Etter en strevsom kjøretur på de sølete veiene kommer vi omsider tilbake til Ngo. Slangen ble lagt på verandaen før vi la oss for natten. Morgenen etter var slangen borte og vi kunne se ferske slimspor som vi fulgte ut i gresset. 10 – 20 meter unna huset lå den kveilet sammen. En lastebil med mennesker som skulle til Brazzaville kjøpte slangen og bandt den langs grinden på lastebilen. 

Slange-på-Ngo

Slangen på verandaen vår.

Veien-til-Ngo-5

 «Nå kjører vi inn i tettstedet Ngo» sier sjåføren. Veien og bebyggelsen er fortsatt ukjent. Vi passerer en ny og moderne bensinstasjon før vi kommer inn til selve landsbyen. Jordhyttene er de samme som de var den gang jeg løp inn og ut av dem.

«Inn her» sier Bernard. Sjåføren har kjørt forbi innkjøringen til kirkeområdet og må rygge. Plutselig ser jeg det! – Det gule kirketårnet kommer så vidt til syne mellom trærne. Vi passerer to – tre hytter før bilen svinger inn til høyre og så er vi der! Tårene renner i det bilen stopper opp foran et lite murhus som en gang var oransje. Vi går ut av bilen og jeg blir stående foran verandaen der Mpassi satt med trekkspillet etter skolen. «Dette var hjemmet mitt«, sier jeg til sjåføren. På verandaen sitter pastorfamilien og spiser middag. De bor nå i huset og pastoren kommer bort for å hilse. Jeg har lenge visst at andre har overtatt huset vårt. Likevel går det nok først opp for meg nå når jeg ser det selv og det er helt greit. Det er akkurat slik det skal være! Jeg smiler og vinker til dem før jeg snur meg mot kirken som fremdeles er oransje med bølgeblikkstak fra Isolafabrikken i Porsgrunn.

Kirken-Ngo-1

Jeg ser for meg pappa som kommer gående over plassen med spade i hånden. Her var alltid gresset nyklippet og blomster sto plantet langs kirkebygget. Jeg husker bungavillaen som sto i full blomst foran huset vårt og bananpalmene til høyre for kjøkkeninngangen. Her var det også masse blomster, ananas, morbærbusk og kaffebønner. Alt dette er nå borte. Det er så godt å endelig gå rundt på denne plassen igjen! Samtidig er det trist å se forfatningen som disse byggene står i.

Plutselig hører jeg kirkeklokken slå slik jeg har hørt den slå så mange ganger før. Jeg finner frem mobilen og må ringe mamma og pappa, men får ikke nett. Bernard rekker meg sin kongolesiske mobiltelefon og mamma tar telefonen hjemme i stuen i Skien.

«Hører dere hvor jeg er nå»? spør jeg mens kirkeklokken ringer i bakgrunnen. «Jeg er hjemme igjen på Ngo! Det var her alt begynte!»

NGO-1

NGO-7

Huset vårt

NGO-8

Verandaen der Mpassi satt med trekkspillet og øvet

Kirken-på-Ngo-2

Vi blir stående foran kirken mens folk i alle aldere strømmer på. Vera, hører jeg bak meg. Det er Bather, vår kjære kirkekasser som kommer for å ønske oss varmt velkommen.  Han ber oss inn i kirken og der står allerede koret kledd i sort underdel med hvite bluser og varmer opp. Ungdommene har planlagt velkomstmøte for oss og nå begynner benkene og fylle seg opp. Til venstre foran i kirken står to benkerader ved siden av hverandre. Noen menn fra urbefolkningen finner frem tam-tam trommene sine og setter seg på de øverste benkene. «Det må være benkeraden til pygmeene» tenker jeg men blir fort usikker når noen høye damer og menn setter seg sammen med dem. Jeg får senere vite at her synger både urbefolkningen og bantuer i samme kilombokor. Helt fantastisk! Det var jo her mamma og pappa la ned sitt arbeide, integreringen! Den gangen kunne de ikke sitte i samme kirke og her står de og synger i samme kor! Helt fantastisk!

NGO-gh

Bak oss i salen strømmer folk på. En gammel kvinne stiller seg ved inngangen og ønsker folk velkommen. Hun er diakonesse og mamma til Mpassi. En annen kvinne tar frem kastanjetten sin og begynner å slå en rytme. Mennene finner frem tam-tam trommene sine og snart fylles kirken med kongorytmer. Så hører jeg noen kjente toner

Ngai na lingi nkolo Jeso «jeg vil følge Jesus»

Alle reiser seg og nå synger en fullstappet kirke på den kjente sangen. Små barn kommer inn og setter seg i trappen foran prekestolen som pappa en gang laget, og et nytt bilde dukker opp. Sammen med barna på trappen sitter jeg som 4 åring. Det er som om noe slipper taket og jeg skjønner så godt hvorfor jeg måtte reise tilbake til Kongo! Jeg har i mange år følt på en sorg over noe som var tapt. Hvor ble jeg egentlig av? Det er dype og forløsende tårer som renner i dag.

NGO-44

NGO-14

Ngo-w3

Comments

  1. Eirik Fjeld says:

    Fantastisk flott å lese, Vera. Tenk, så utrolig viktig arbeid dere har vært med å gjøre! Og det er jo fantastisk at du nå kan komme tilbake for å «finne deg selv» og i tillegg se at alt arbeidet, var langt fra forgjeves, men at det fortsatt er frukt!

    • veriksrod says:

      Takk Eirik! En stor reise på alle mulige måter!Fantastisk godt å treffe folk og se ringvirkningene av alt som har skjedd i Congo! : )

  2. Nydelig….. Endelig!! Rørt over forventningen du klarte å få fram i teksten underveis på turen framover….. Fin blanding av minner og nåtid. Er så glad på dine vegne.

  3. Camilla Rufli says:

    Fantastiskt! Jag är så glad för din skull! Kram

  4. Kjære Vera
    Her renner tåren av glede for deg. Tenk for en reise du har hatt frem til idag. Jeg er rørt langt inn i sjela mi. Takk for en levende beskrivelse av hva du opplever. Når jeg lukker øynene mine så er det nesten som jeg kan kjenne at jeg er der sammen med deg. Luktene, lydene, og varmen. Takk for en velsignelse å få følge deg på denne reisen.

    • veriksrod says:

      Tusen takk kjære Aili for det du skriver! Det varmer så godt å høre at du har fulgt meg på denne reisen! Tusen takk!

  5. For en fantastisk historie Vera! Eg husker at bestemor var så stolte av dere, og hadde et bilde av deg og dine venner, som sto i bokhylla. Vi fikk høre historier fra tante Marta og syntes det hørtes så spennende ut. Du skriver så godt – at eg føler vi har fått være med deg på denne reisen tilbake! Måtte felle en tåre da du fant deg selv på den trappa 🙂

  6. veriksrod says:

    Tusem takk Bjørghild! Så nydelig tilbakemelding du gir! Blir varm om hjertet! Takk!

  7. Ingunn Rui says:

    Jeg feller også tårer på dine vegne, på vegne av Eldbjørg og Karl Fredrik, ja, alle som har ofret og stått på for evangeliets sak i Kongo. Ingenting er forgjeves. Er overbevist om at Gud vil lønne deg og dere!

    • veriksrod says:

      Det har vært noen tøffe tak men livet i Congo har gjort meg rik på opplevelser! Er utrolig takknemlig over å ha fått muligheten til å leve en hverdag sammen med dem! Det ble et sterkt gjensyn!

Speak Your Mind

*