Reisen tilbake til Kongo

Lyden av kirkeklokker

(historie fra 1976)

Solen lyser gjennom nettingen på vinduet og snart treffer den en gul firfisle som skynder seg oppover myggenettet. Det er morgen på Ngo og jeg ligger fremdeles i sengen min. Hanen galer og ute på kjøkkenet hører jeg mamma som steller i stand til frokost.

«Denise har kommet! På tide å stå opp nå», sier mamma som har vært våken en god stund allerede. Pappa har tatt Land Roveren og kjørt av gårde til en landsby for å hjelpe til med å tette bølgeblikkstaket på en liten landsbykirke.

Inne på kjøkkenet finner jeg frem to kopper med citronell-te og litt brød. Jeg titter ned på gulvet der matskapet står med alle fire bena godt plassert i hermetikkbokser fylt med parafin. Hermetikkboksene med parafin var for å unngå at krypdyr krabbet opp til hyllene der maten lå. Hver morgen passet vi på å se om det lå noen døde dyr i hermetikkboksene. En død kakerlakk kunne fort bli til bru for andre sultne krypdyr.

Ute på den varme betongtrappen står Denise og tvinner skjørtet sitt mellom fingrene. Det er søndag og Denise har pyntet seg med et fargerikt tøystykke rundt livet og en penbluse som hun har fått fra Norge. Vi drikker den varme teen og snart høres lyden av kirkeklokken. Kirketjeneren står og drar i den lange snoren ved kirkeinngangen og høyt oppe i tårnet skimter vi den store jernklokken som dingler fra side til side – «ding – dong, ding dong». Den kraftige lyden høres langt utover den lille landsbyen. Den første klokkelyden betyr at nå er det på tide å forberede seg til gudstjeneste. 10 minutter senere ringer klokken for annen gang og da vet alle i landsbyene at nå er tiden inne for å gå hjemmefra. Også landsbybarna som er ute og leker løper over savanneslettene så støvføyka står for å få være med på gudstjenesten. Ved den tredje og siste klokkelyden begynner møte og da vrimler det av  voksne og barn i fargerike stoffer på vei inn i kirken. Da er det fest i landsbyen!

Jeg har vært heldig som har fått vokse opp som nærmeste nabo av en kirke og det er fremdeles noe helt spesielt over lyden av kirkeklokker.  I dag kan jeg mange ganger savne den kjente lyden som høres langt utover savannene. Tenk om alle bedehusene og misjonshus i Norge også ha vært utstyrt med kirkeklokker. Da er det ikke noen tvil! Da vet alle – barn, voksne, unge og gamle i nærmiljøet – at det er nå det skjer!

Nå samles vi i kirken!

En dag hos landsbyfolket i Onianva

Klokken 11:00 en varm formiddag kjører vi inn i den vesle landsbyen Onianva, 15 km nord for Ngo. Det tar ikke mange minuttene før barn og voksne kommer løpende ut fra hyttene sine for å hilse. «Ah, maman, papa Fredrik! Bonnie! Ngeshie! – Er det virkelig dere?» Det blir mange klemmer og smil i møte med gode og kjære venner! Landsbysjefen Rosalie, en flott dame i 50 årene kommer og ønsker oss varmt velkommen. Hun var en av ungdommene som sang i koret på Ngo da vi bodde der på 70 tallet! I Onianva har urfolket og bantuer bodd side om side så langt tilbake jeg kan huske. Det var også i denne landsbyen at folket gikk sammen og bygget kirken med god hjelp fra pappa Fredrik.

Inne på tunet tar vi tre jentene; Anette, Tonje og jeg avskjed med «La Afrika Leve seniorene» som skal videre til Gamboma og Inkuele. Vi har pakket sekkene og er klare for en spennende dag sammen med landsbyfolket! Rosalie viser oss en hytte der vi kan legge fra oss sekkene og så ber hun oss med på en omvisning i landsbyen. Solen varmer den tørre jorden og innimellom jordhyttene tusler hønene og klukker på sine små. En geit breker i skyggen av to bananpalmer og vi befinner oss plutselig midt i hverdagen til en av Kongos mange små landsbyer. Kvinner og menn kommer og hilser og noen inviterer oss inn i hjemmet der de bor. I en av jordhyttene er en mamma i ferd med å lage middag til sin familie. Tre steiner holder glørne på plass midt på gulvet. En kjele med vann koker og Rosalie forklarer at her lages en gryte av flodfisk fra Kongofloden.

Videre innover i landsbyen møter vi barna av urfolket. De bor på den andre siden av hovedveien og vil også gjerne få vise oss sine hjem.  «Avokado, mango, saffo og ananas» – barna peker og forklarer i det vi passerer de små hyttene som ligger omsluttet av savannegress, trær og bananpalmer. Det lukter bål og ute sitter voksne og barn med dagens fangst fra skogen. Sopp, sakka-sakka, maniok og kokko-blader. Urfolket er dyktige jegere og de lever av planter og vekster som de finner i skogen. Luktene vekker opp gamle minner fra den gang jeg løp omkring i landsbyen som liten. Litt etter litt dukker også noen ord og setninger opp fra hukommelsen. «Owa me n´dzo! – gi meg peaøtter» Ansiktene stråler i det de hører oss si noen strofer på deres morsmål.

Barna har vært i skogen og sanket sopp til dagens middag.

Frukt fra skogen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mamma Eldbjørg og pappa Fredrik i møte med noen av sine kjære venner fra landsbyen

På tunet utenfor kirken som min far var med å bygge møter vi dette flotte ekteparet. De er venner fra urfolket og mannen forteller at han har studert fransk i voksen alder. «Nå er jeg evangelist i landsbyen!» sier han stolt! Han forteller også om sin datter som har gått på vennskapsskolen til Skoler I Samarbeid på Ngo. Nå går hun på den prestisjefylte videregående skolen på Djambala, en skole for de dyktigste og mest dedikerte elevene i landet! «Dette er stort» sier maman Eldbjørg og pappa Fredrik rørt over å se stoltheten og innsatsen til disse menneskene.

Med den nye skolen som skal bygges åpnes det helt nye muligheter for den lille jentebabyen.

 

En mor av urfolket med babyen utenfor sitt hjem. Hun tilhører en generasjon som aldri fikk muligheten til å lære seg å lese eller skrive.

Husene i landsbyen er laget av trestokker med leire og palmeblader på taket.

Tonje og Anette får en innføring i det kongolesiske kjøkken

«Hvis dere skal bli skikkelige kongolesere så må dere også bli flettet som oss»

Her lages fou-fou, en rot som tørkes, males til mel og kokes til en deig. Fou-fou er en viktig ingrediens og kan sammenlignes med poteter i vårt daglige kosthold.

Inne i landsbyen får vi god kontakt med urfolket. Mpassi, ei lita jente på 8 år setter seg ned og forteller om sin hverdag. Hun inviterer oss inn i hytten der hun bor og vi får en flott stund sammen med henne og hennes familie. Far i huset forteller om et brennende ønske som han har for sine barn. «Jeg begynte på skolen men vi hadde ikke penger til å fortsette. Med den nye skolen kan barna mine få muligheter som jeg aldri fikk!»  Den lille jenta forteller oss om hennes drøm – å få jobbe som bilmekaniker. Etterpå får vi hilse på venneflokken som hopper en hoppelek i skyggen av et stort mangotre. «Skal vi vise dere skolegården vår der den nye skolen skal stå?» spør Mpassi forsiktig. Barna peker og vi følger etter – nedover stien, over hovedveien og gjennom hyttene med den lille jenta først i rekken. Barn og voksne følger etter og snart ser vi skoletomten der La Afrika Leve seniorene har kommet fra dagens besøket på Inkuele og Gamboma.

Exode og Mpassi snakker om hverdagen deres i landsbyen.

Venneflokken ved skolebenken i den gamle skolen.

En høytidelig seremoni med grunnsteinsnedleggelse til den nye skolen. Landsbybarna synger og jeg får det ærefulle oppdraget å legge den første stein.

Barna synger og feirer grunnsteinsnedleggelsen til den nye skolen!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det har vært et nært og gripende møte med et raust og hjertevarmt folk. De har tatt oss med inn i deres hverdag og delt av det de har. Vi kan nok ikke fullt og helt sette oss inn i disse menneskenes liv. Men dagens møte viser oss et folk med en enorm hjertevarme og raushet! De  har delt av sine drømmer og vi har sett håpet og ønske om en bedre hverdag. For to uker siden startet arbeidet på den nye skolen der de nyutdannede murerne fra urfolket murer. Der skal den lille venneflokken få lære seg å skrive og lese! Det er stort!

Om du vil lese eller støtte arbeidet i Kongo så følg oss gjerne på La Afrika Leve

Landsbyfolket feirer den store dagen!

Mpoya

Vi pakker bilen og «enpannekassen» og denne gangen går ferden til Mpoya. Alle misjonærer hadde en enpannekasse når de skulle på reise. I den pakket man mat og drikke for en dag eller to i tilfelle bilen gikk enpanne ( ble ødelagt).

Mpoya ligger vakkert til langs Kongofloden og det var også inn her, oppover floden de første norske misjonærene kom til Kongo. Den rustrøde jordvegen er bred og landskapet er betraktelig mere frodig her enn på Ngo! Vi passerer et og annet skogholt med høye trær og grønne blader og det er som å kjøre gjennom «Plantasjen». Det lukter fuktig jord og grønn vegetasjon! Enkelte landsbyer er fraflyttet mens andre bittesmå landsbyer er bevart. Vi stopper i en av dem og pappa går ut for å hilse på noen jegere som kommer gående. «Frederik, er det deg? Maman Vera?!» Her var det ofte kjøtt å få kjøpt. Denne gangen blir vi invitert bort til en jordhytte der jegerne har fanget en apebaby.

Vi nærmer oss Mpoya og kan snart skimte Kongofloden i det fjerne.

Gatelys som går på solcellepanel langs den røde jordvegen før vi kommer inn på Mpoya området.

Etter et kort stopp på vennskapsskolen på Mpoya kjører vi inn i selve byen som ligger vakkert til langs floden. Medlemmer fra kirken har samlet en vennegjeng som ønsker oss varmt velkommen med sang og tamtamtrommer. Marie Ngonga bodde i Norge på 80 tallet og har med støtte fra venner i Norge bygget en enkel sykestue, fødestue og et hjem. Der får vi servert nydelig kongolesisk middag.

I fødestuen møter vi en ung mor som plutselig ble 6 barns mamma. Disse nydelige trillingjentene er 5 uker gamle. «Her skal de få bo til moren kan klare å ta vare på seg og barna» sier jordmor Marie Ngonga.

 

Hjemme hos Marie Ngonga

Etter et nydelig måltid finner vi frem redningsvestene og spaserer ned til floden der folk står langs vannkanten og gjør sine daglige gjøremål. Barn bader mens mor tar oppvasken. Ved en stein sitter en liten gutt godt plassert bak på rygge til mamma mens hun skurer de blanke aluminiumskjelene med savannegress og sand til de blir skinnende rene! «Maman, papa, mbote na yo?» På floden ligger en stor uthugget kano med snuten liggende inne på sandbanken. I kanoen står 11 plastikkstoler på rekke og rad og vi skjønner fort at her er fremkomstmiddelet til dagens utflukt. Alle får plass og snart seiler vi av gårde nordover. En liten påhengsmotor sørger for god fremdrift. Det er helt nydelig å endelig være ute på floden igjen! Vi passerer små sandbanker der fiskere står med garnet sitt. Også ute på floden fiskes det og alle lar vi oss imponere over synet av de stående balansekunstnerne som vinker mens de padler kanoene sine. I garnet har de fått dagens fangst.

Misjonærboligen på Mpoya var det første ordentlige bygget som misjonærene satte opp i Kongo. Dette er et historisk bygg som har huset mange av våre norske misjonærer. Pastorfamilien bor her nå og vi får lov til å gå inn og se. Huset er i svært dårlig forfatning! Flere av de utvendige pilarene er i ferd med å knekke og taket er ødelagt flere steder. Pastoren forteller om deler fra taket som stadig faller ned, noe vi selv fikk se når vi kom inn. Det drøsser fra veggene og i stuen står et og annet gammelt møbel igjen fra den gang misjonærene bodde her. «Jeg trodde ikke det var så ille» sier pappa Fredrik trist og tenker på familien som nå bor i dette huset med sine barn. Her kan det jo rase når som helst! Men med Kongokirkens begrensede midler er det ikke å forvente at de skal kunne ruste opp denne gamle misjonærboligen som dagens pastorfamilie bor i. Tenk om vi hadde hatt vennskapskirker mellom menigheter i Norge og Kongo, tenker jeg i mitt stille sinn – litt som Skoler I Samarbeid. Tenk om noen i Norge ville ha hjulpet litt til… vært en vennskapsmenighet som ønsket å støtte og få kontakt med en av våre søstermenigheter i Kongo .. relasjonsbygging mellom Norge og Kongo i praksis!

Utvendig hjørnepilar

Inne i et av rommene der taket har rast

 

Den doble døren ut mot verandaen

Enpanne langs Mpoyavegen

Klokken nærmer seg fem på ettermiddagen og vi må ta avskjed med våre venner på Mpoya. Vi stabler oss inn i bilene tilbake til Ngo. En klase bananer, frukt og grønnsaker – gaver som vi har fått legges bak på lasteplanet til en litt eldre Toyota som våre medarbeidere i Kongo bruker når de skal besøke LAV sine prosjekter. Den andre bilen, en  nyere pick-up tilhører Skoler I Samarbeid. Borgial, sønnen til Faustin er sjåfør i bilen vår der Anette, Tonje og jeg sitter, og alle prater vi om den flotte dagen på Mpoya. Plutselig bråstopper bilen foran! «Hjulet!» roper Borgial! Vi hopper ut for å se hva som har skjedd med bilen som står på skjeve. Hele det bakre venstre hjulfeste er knekket tvers av! Godt dette ikke skjedde på den asfalterte hovedvegen der bilene kjører adskillig raskere! «Det blir snart mørkt» sier Faustin og begynner straks å tømme den havarerte bilen. «Vi henter bilen i morgen» sier han og alle innser vi at her kan ingenting gjøres. Vi finner frem vannflasker fra «enpannekassen» og dytter den havarerte bilen inn til siden av vegen. Snart har alle funnet seg en plass bak på lasteplanet til den hele bilen og vi kan fortsette ferden hjem til Ngo. Dagen etter reiser to av våre venner tilbake til bilen med moped. De fester hjulet med ståltråd og ut på ettermiddagen kjører den havarerte bilen tilbake til Ngo. En mekaniker løfter bensintanken ut av bilen og sveiser hjulfeste sammen på bilen slik at den kan kjøre oss tilbake til Brazzaville.

Jentene bak på lasteplanet

Solen glir sakte ned over savannene og jeg kjenner på et enormt gledesrus i det vinden tar tak i håret. «Dette var hverdagen vår» sier jeg til Tonje og Anette og tenker tilbake på alle gangene da Land Roveren kjørte seg fast i søla eller ble «enpanne» langs vegen. Jeg satt alltid bak på lasteplanet med våre kongolseiske venner og vi sang korsanger med tamtamtrommer og kastanjetter. Pappa gravde og vi løftet planker som ble lagt inn under bilen slik at hjulet skulle få feste. Så kjørte vi et stykke til før bilen satt fast i gjørmehullet igjen. Så mye strev det var med å komme seg fra landsby til landsby! Denne gangen går alt veldig bra og vi har blitt en opplevelse rikere!

Tenk at jeg skulle få oppleve dette en gang til!

Bak på lasteplanet med solnedgang over savannene

Foto: Anette Wiborg

 

Hjemme på Ngo

Etter litt frokost og en grundige pakkerunde står 13 kofferter, en bass, en gitar, vannflasker, skolemateriell, tørrmat og drikke klare utenfor Hippokamp hotell. De færreste av disse kolliene skal heldigvis tilbake til Norge. Målet er Ngo med noen stopp underveis. Faustins sønn er fører i bilen vår med pappa Fredrik ved sin side. Bak i bilen sitter jeg og en svært så spent Anette som endelig skal få se stedene og møte folket som hun kjenner så godt til, men aldri har truffet. Vi kjører inn på en helt ny fire felts motorvei og pappa Fredrik kan nesten ikke tro sine egne øyne! Første stop er Kintele der Yme boret sin første brønn. Vi blir møtt av rektor ved en av SIS sine vennskapsskoler og han kan fortelle om fotballstadioen, et universitetet og studentboliger som staten nå er i ferd med å bygge Det skjer mye spennende ting i Kongo nå!

Neste stopp er Ignie. Det er tydelig at jo lengre ut av hovedstaden vi kommer jo fattigere blir bebyggelsen. Vegene er hullete og jordhyttene står enkle og små som de gjorde den gang vi bodde her. Lærerne ved denne skolen overrasker oss med en nydelig middag; flodfisk, sakka-sakka, ris, saffo, maniok og kokt høne står ferdig dekket på et bord hjemme hos rektoren. I en annen landsby får vi to store baljer med frukt i gave!

Uansett hvor vi stopper langs veien, møter vi venner og kjente som kommer løpende ut fra sine hjem. «Pappa Fredrik, er det virkelig deg?! Vera? Maman?» Det blir mange klemmer og håndtrykk denne dagen. Mamma og pappa stråler i møte med dette folket og jeg nyter å se dem i aksjon! «Aaaah, maman! Bonnie, ngeshie!» Språket sitter fortsatt godt etter alle disse årene!

I stua med rådyrbilde bak på veggen.

Solen går ned og vi nærmer oss Ngo. Pappa sitter foran og følger med mens vi passerer små landsbyer. Noen av dem står tomme og folket har funnet seg et bedre sted. «Tenk at vi har fått gatelys her?» sier pappa i det vi kjører inn i tettstedet Ngo. Gatelysene går på solcellepanel og enkelte landsbyer har nå fått det installert langs hovedvegen. Noen ganske få mennesker har hatt råd til å bygge seg et enkelt murhus. Ellers bor folket fremdeles i jordhytter. Bilen svinger av den smale hovedveien og det er bek mørkt ute. Den gule kirken lyser opp i det vi kjører inn på tunet der huset vårt står. Mamma er først ute av bilen foran og vi stående å holde rundt hverandre foran det som var vårt hjem i 8 år av vårt liv. Pastorfamilen ønsker oss varmt velkommen og mamma spør forsiktig om hun kan få lov til å gå inn og se. Kjøkkenet er det første vi kommer inn i og mamma peker og forteller ivrig. Vannpumpen virker ikke lengre og strøm agregatet har ikke vært i bruk på mange år. Tørrskapet står fremdeles der det sto med myggnetting i skapdørene. Vi går inn i stuen og det er som om tiden har stått stille. Mamma går bort til den lille bokhyllen i mørkt tre og finner bøkene sine på norsk. På veggen henger rådyrbilde som vi fikk med fra Norge og langs veggen står den mørke skjenken. Så mange minner som strømmer på mens vi går fra rom til rom. Jeg tar med meg Anette og Tonje og viser dem rommet mitt der jeg og Denise sov i samme seng. Alt er slitt og møkkete men minnene om et godt og enkelt hjem er der fremdeles! Her hadde vi det godt!

«Dette var kjøkkenet vårt!»

Det er sent og pastorfamilien må få gjøre seg klare for kvelden. Vi takker så mye for gjestfriheten og går ut til Bather som har laget velkomstmiddag til oss. Sammen spaserer vi over tunet og gjennom hyttene som om det skulle ha vært i går at vi var her sist. «Her kunne jeg ha gått i blinde!» sier jeg til mamma i det vi passerer mangostreet som ga oss skygge for den brennhete solen. I dag er det et digert tre!

«Rentre»! sier Bather og trekker bort et tøystykke fra inngangsdøren. To lyspærer som henger ned fra murveggen gir dunkel belysning over det ferdigdekkede bordet som står midt på gulvet i det lille rommet. Sakka-sakka, maniok, flodfisk, kokt høne og saffo blir servert og det er fest hjemme på Ngo! Historiene sitter løst og gjestene fra Norge som er her for første gang får presentert litt av misjonshistorien på nært hold. Åh, hvilken lykke å endelig være her igjen!

 

Ordføreren på Ngo ønsker oss varmt velkommen!

Ut på markedet for å kjøpe frokost.

«Nå er du hjemme igjen Vera!»

Anette, Tonje og Denise utenfor huset der vi bor på Ngo.

Ouense barne og ungdomsskole

Skoler I Samarbeid ble startet av La Afrika Leve og er nå en selvstendig organisasjon som drives av lærere i Kongo og Norge! Disse to organisasjonene jobber tett sammen og det er derfor viktig med et besøk også her! Først ute er Ouense barne og ungdomsskole, Gjerpen ungdomsskoles vennskapsskole. Her får 400 elever undervisning av et flott team med lærere! Vi kjører inn i skoleområdet og passerer to klasserom for døvstumme elever. En lærer forklarer oss at selve undervisningen til disse elevene foregår i egne klasserom. I skolegården leker elevene sammen med de andre barna.  Skolegården blir derfor en viktig arena for integrering – noe som gir svært positive ringvirkninger for alle barna på denne skolen!

Inne i skolegården står en gruppe elever i ring og leker en en klappelek. Den uniformerte flokken samles foran skolebygningen der vi får en varm velkomst på fransk; «Bonjour les Norwegien!» Rektor takker for støtten og forteller videre om de gode resultatene på disse vennskapsskolene. Mens 30% av elevene ved offentlige skoler går videre i utdanningen er tallet nærmere 70% på vennskapsskolene til Skoler I Samarbeid!

Inne på biblioteket sammen med rektorene ved Ouense barneskolen og ungdomsskole

Etter en omvisning på biblioteket får vi en titt inn i noen av klasserommene der elevene sitter klare for dagens undervisning. Vi har fått det ærefulle oppdraget å dele ut nye og ferske skolebøker til elevene. Det er fantastisk å se gleden disse elevene viser når de får en skolebok i hendene! Tonje er selv forelder ved Gjerpen Ungdomsskole og før avreise takker hun elever og rektorer for en fantastisk dag!

Nye skolebøker til elevene

Vi får hilse på skolens dyktigste elever!

«Au revoir les norvegienne et a bientot!» «Ha det bra Norge og på gjensyn!»

Det har vært et gripende møte med noen av landets ungdommer – Kongos fremtid! Må de få oppleve et liv i frihet med mulighet for utdanning og arbeid!

Her kan du å lese mere om skoleprosjektene!

Tilbake i Brazzaville

Det er en spent flokk som spenner fast sikkerhetsbelte i det flyvertinnene begynner klargjøringen av kabinen før landing i Brazzaville. Tonje og Anette har funnet hvert sitt vindussete der de kan skimte et og annet lys fra den mørklagte storbyen. 10 minutter senere slår luftfuktigheten fra Kongos regntid mot oss i det vi stiger ut av Airbussen på Maja Maja flyplass, lørdag kveld den 21 januar! Vi passerer to – tre kontrollposter i det en kvinnelig toller kommer løpende mot oss og roper «Vera, er det deg!?» Hun er fra Ngo der vi har sunget sammen i kirkekoret. Ute i ankomsthallen har venner varslet vår ankomst. Ved en annen kontrollpost ber en kvinnelig politibetjent pappa Fredrik om velsignelse. Snart dukker også resten av reisefølget opp og alle får vi en fantastisk velkomst! Ute i ankomsthallen blir vi møtt av våre venner med klemmer, smil og tårer. Endelig! Nå er vi her!

Søndagen starter med gudstjeneste kl 09:00 om morningen. Tala Nkolo kirken er spreng full med 800 mennesker og under et skyggefullt tre sitter de som ikke fikk plass inne i kirken. Tre kor bytter på å synge under den 2,5 timer lange gudstjenesten og jammen kommer det noen kjente strofer igjen. Etter en hilsen fra tata Fredrik på lingala og tekke rundes gudstjenesten av og vi får muligheten til å hilse på folkemengden.

På ettermiddagen inviteres vi hjem til Faustin der datteren Eldbjørg har fått en sønn. Eldbjørg mistet sine to små tvillinger i en sen spontanabort under reisen tilbake til Kongo i februar 2015.  Forrige uke fødte både hun og hennes søster hver sin sønn! Faustin har altså blitt bestefar til to gutter på en uke og vi skal få besøke de nybakte mødrene! Fantastisk å få holde de små byltene igjen!

I morgen blir det skolebesøk til Gjerpen ungdomsskole sin vennskapsskolen i Ouense!

 

Klare for avreise

Pass, vaksine, malariamedisin, billetter … checked, checked.  Tenk, nå er vi her igjen. Kofferten står klar på gulvet og nå gjenstår siste rest før avreise til Maya Maya flyplass i Kongo Brazzaville! For to år siden var jeg helt skjelven av reisefeber! Denne gangen er alt annerledes! Turen er nøye planlagt og jeg gleder meg stort til å få vise Anette og Tonje vårt andre hjemland! Sammen med disse to jentene har jeg det siste året fått bli en del av La Afrika Leve og sammen skal vi nå få se resultatene av arbeidet som startet for over 40 år siden!

Fredag setter vi oss på toget til Gardermoen og tidlig lørdag morgen går flyet til Brazzaville via Paris.  I Brazzaville blir vi møtt av våre gode venner og kollegaer Bernard og Faustin som har laget en god plan for oss de kommende 10 dagene! Det blir besøk på vennskapsskolene til Skoler i samarbeid, kirkebesøk, landsbybesøk og så skal vi få være med på den offisielle åpningen av administrasjonsbygget på Ngo! Skal bli fantastisk å få møte dette folket igjen!

Jeg håper dere vil følge oss på reisen i tanker og bønn! Takk for gavene dere gir til prosjektene! Jeg vet ikke hvor mye vi får tid til å oppdatere dere underveis på reisen men jeg regner med at vi vil ha mye å skrive om når vi kommer hjem!

Mor og jeg nyter utsikten ut over Kongofloden 1981.

Men først skal vi få følge vår alles kjære mor (min farmor) til hennes siste hvilested. Mor var en ekte misjonskvinne på alle tenkelige måter og hun vil bli husket for sin raushet og omsorg for andre mennesker!

Fred over mor Ingrid Kittilsen minne!

Vera

Den Svenska Skolan i PN – skoletreff 9 – 11 september 2016

 

lys

Det var en høytidelig velkomst samling denne fredagen på Vægsjøfors Herrgård i Tronby. Vi skulle ha skoletreff og nå var alle elever som noensinne hadde gått på den Svenska Skolan i Point Noir invitert. Av 63 fremmøtte elever var 3 av dem fra Norge. To døve tolkere var også leid inn til treffet. En etter en gikk vi frem og presentere oss med navn, hvilke år vi bodde på skolen og misjonsstasjonen der foreldrene våre arbeidet. Alle hadde vi hatt L Ècole Suedoise som hjemadresse da vi var små.

img_6985

Kl 07:00 lørdag morgen ringer vekkerklokken på rom 19 i Herrgården der jeg og to andre medelever deler rom. I korridoren høres steg til og fra dusjen og utenfor toalettet har tre madammer i pysjamas plukket opp praten fra kvelden før. Det summer av svensk-norsk i gangene og nede i spisesalen klirrer det fra glass og bestikk. Det er nesten litt magisk å være samlet på denne måten i lokaler som på så mange måter minner om dette internatlivet som vi alle kjenner så godt til.

Vægsjøfors Herrgård har sin historie i jernverkets virksomhet som ble drevet i området på 1700 – 1800 tallet. I dag er dette et kurs og konferansesenter som eies og drives av forsamlinger i Equmeniakyrkan i Värmland. Bygget er pusset opp i gammel, ærverdige herregårdstil med møbler, bilder og inventar fra 1800 tallet. Jeg stanser jeg opp ved et gult og gammelt avisutklipp på vei ned til matsalen. «Nu är det Congo som gälder!» står det med store bokstaver, en artikkel om den første Kongo misjonæren.

Nede i spisesalen er frokostserveringen godt i gang allerede og alle stiller vi oss i kø foran benken der det serveres fil (yoghurt) og havregrøt eller velling som vi fikk som barn. Aldersspredningen er stor og vi har alle møtt nye ansikter kvelden i forveien. Likevel sitter unge og gamle rundt bordene og prater sammen som om man har kjent hverandre gjennom et helt liv!

Det er klart for en ny dag der vi vil få se vår misjonshistorie i et nytt perspektiv.

Den svenska skolan

Programmet denne lørdagen er først Återresan 2015. For «hur ser skolan ut i dag?» undres mange!  Noen av oss som reiste tilbake har derfor plukket ut et knippe med bilder som vises ved neste samling. Det er bilder fra soverom, «tvettstugan», kjøkkenet der kokken Kimia forberedte måltidene til barna, klatrestativet, klasserommene og bilder av den kjente porten som vi alle passerte på vei til skolen. Det er strandbilder, solnedgangsbilder og bilder fra de ulike klasserommene.  Noen har også bilder fra «garen» (togstasjonen), en kjent plass for mange av misjonærbarna som hadde sin avreise og ankomst når de skulle på feire til sine foreldre. På utgått svensk-norsk deler også jeg litt fra min reise tilbake til Kongo. Vi får høre fra Maurits, Margaretha Pettersson og Ingrid Eskilt som alle tre går under tittelen «dom vuksna» denne helgen. De forteller om deres hverdag som lærere og omsorgspersoner, og de uttrykker en stor takknemlighet over å ha fått være en del av denne spesielle historien. Det er flott å få et innblikk i «de voksnes» hverdag på skolen, en hverdag som ofte var både krevende og utfordrende! Som barn forsto man ikke hvilke utfordringer disse voksne hadde, eller hvilket ansvar som lå og hvilte på deres skuldre.

14322419_10153714998571933_4599103230059323609_n

Videre i programmet står det «Fotoalbum». Alle har vi blitt oppfordret til å ta med bilder fra årene i PN og albummene fordeles rundt på bordene i matsalen slik at alle skal få bla i de gyldne minnene. Det er fantastisk å se bilder fra de ulike tidsepoker på Den Svenska Skolan! Noen album går i svart/hvitt mens andre går i farger. Det prates og pekes rundt bordet, og er man riktig heldig så finner man et og annet bilde av seg selv.

Etter en obligatorisk fotograferingsrunde med oppstilling i trappen møtes vi til en siste samling på herregården. Det er «pionerklassen» sin tur til å dele litt fra deres liv som ikke bare var fra internatskolen i Point Noir. Gøsta Stenstrøm har arbeidet som misjonssekretær og har selv vært både misjonær og misjonærbarn. Han var bare to år gammel da hans foreldre og søster reiste til Kongo mens han selv ble plassert på barnehjemmet Drott i Lidingø. Rolf Öhrneman forteller i neste rekke om sin bror som bodde på barnehjemmet i 18 år med noen avbrekk mens hans foreldrene arbeidet på misjonsmarken. Vi kan i dag bare undres over hvordan denne ordningen i det hele tatt var mulig! Det hele settes i perspektiv når Stenstrøm forteller om de første misjonærene som reiste til Kongo, et område som ble kaldt «Den hvite manns grav». Mange av misjonærene døde under sitt opphold i Kongo og det var en beveget Stenstrøm som nevnte dem ved navn – de første misjonærbarna som ble gravlagt i Kongos røde jord.

En gripende helg går mot en avslutning og jeg har nok aldri helt forstått Kongohistorien slik vi nå har fått presentert den – så personlig og så sammensatt. Det finnes nok ikke én historie som favner alle misjonærer eller misjonærbarns liv og opplevelser. Vi er alle forskjellige og mye har forandret seg gjennom tidene. Men i fellesskapet finner mange av oss en slags felles plattform der tanker og refleksjoner deles.

Å få være tilstede når Kongos misjonshistorie flettes sammen slik vi nå har fått oppleve den har vært utrolig sterkt! Historiene vi har fått høre denne helgen er helt unike, og de har satt min egen historie inn i en ny og større sammenheng.

Takk!

 

Reiser tilbake til Kongo


Jentene-i-LAV-ny-

Tre spente damer klare for Kongo!

mamma og pappa

 Dere kan tro stemningen sto i taket her denne søndags formiddagen da det endelig ble bestemt! Mamma og pappa kom som vanlig kjørende innom med hyttepakket bil, fem høner og en hane godt plassert i en pappeske bak i baksete. Tuppene bor forøvrig på «hønsepensjonat» hjemme hos oss når hyttefolket er hjemme i Skien, og nå var de klare for en ny bytur.  Det er nok noe mere enn høyt hårfeste og noen små grå som skiller det unge misjonærparet fra dagens pensjonistpar. Men kongo-hjerte slår fremdeles like varmt og i Tuddal, der er det litt som i Kongo. Der har de funnet seg et lite tun med frittgående høner, lavt strømnett og et nedstøvet bedehus der du fra tid til annen kan høre ny bedehus sang. Det er det enkle liv som trekker og her har de funnet sjelefred! Så når lysstoffrøret på kjøkkenet ikke vil på og potetkjelen sjekkes med lommelykt for å se om potetene koker, ja da er lykken komplett!

Kittilsen-første-reise-1

I stuen denne høstdagen sitter Tonje Aronsen, Anette Wiborg og jeg med penn og papir klare for et nytt styremøte med La Afrika Leve. Helt alene er vi ikke i foreningen for i stiftelsen sitter fremdeles pappa Fredrik og pappa Roger med et hav av kunnskap og erfaringer som vi nå skal få ta del i! Drømmen og håpet om å få se noe av dette arbeidet har vært stor! Spesielt for Anette og Tonje som i alle disse årene kun har fått en smakebit av dette landet gjennom brev, historier og gamle lysbilder.

En kaffekopp og litt eplekake må til, og så begynner pappa Fredrik å fortelle om telefonsamtalen som han hadde med Bernard i Kongo. Administrasjonsbygget til skolen som urfolket har vært med på å bygge står ferdig, og nå gjenstår inventar og skolemateriell før bygget kan taes i bruk. «Kan vi bidra her?» spør «seniorrådgiveren» mens han gestikulerer ivrig med hendene. «Ja, klart vi vil være med!» og så er praten i gang om støtte, tiltak og åpningsfest! Det er nå 41 år siden den unge misjonæren fikk sitt første møte med folket som rørte hjertet hans så inderlig. Nå vil han tilbake, og vi skal få være med! Tenk at jeg få oppleve Kongo sammen med mamma og pappa igjen!!! Det er nesten litt uvirkelig! Det kribler i magen og jeg kjenner på en enorm glede og forventning! Et nytt kapittelet av Kongohistorien skal skrives og denne gangen reiser jeg sammen med to fantastiske jenter som begge har den samme hjertevarmen for dette folket!

Nå er det vår tur til å gjøre en innsats slik at det blir flere skoler og flere prosjekter!

Har DU lyst til å være med og støtte dette arbeidet?

Du kan nå VIPPSE din støtte til La Afrika Leve?

Vårt nummer er 70251 

Følg oss på vår hjemmeside La Afrika Leve!

vipps_logo_rgb