Reiser tilbake til Kongo


Jentene-i-LAV-ny-

Tre spente damer klare for Kongo!

mamma og pappa

 Dere kan tro stemningen sto i taket her denne søndags formiddagen da det endelig ble bestemt! Mamma og pappa kom som vanlig kjørende innom med hyttepakket bil, fem høner og en hane godt plassert i en pappeske bak i baksete. Tuppene bor forøvrig på «hønsepensjonat» hjemme hos oss når hyttefolket er hjemme i Skien, og nå var de klare for en ny bytur.  Det er nok noe mere enn høyt hårfeste og noen små grå som skiller det unge misjonærparet fra dagens pensjonistpar. Men kongo-hjerte slår fremdeles like varmt og i Tuddal, der er det litt som i Kongo. Der har de funnet seg et lite tun med frittgående høner, lavt strømnett og et nedstøvet bedehus der du fra tid til annen kan høre ny bedehus sang. Det er det enkle liv som trekker og her har de funnet sjelefred! Så når lysstoffrøret på kjøkkenet ikke vil på og potetkjelen sjekkes med lommelykt for å se om potetene koker, ja da er lykken komplett!

Kittilsen-første-reise-1

I stuen denne høstdagen sitter Tonje Aronsen, Anette Wiborg og jeg med penn og papir klare for et nytt styremøte med La Afrika Leve. Helt alene er vi ikke i foreningen for i stiftelsen sitter fremdeles pappa Fredrik og pappa Roger med et hav av kunnskap og erfaringer som vi nå skal få ta del i! Drømmen og håpet om å få se noe av dette arbeidet har vært stor! Spesielt for Anette og Tonje som i alle disse årene kun har fått en smakebit av dette landet gjennom brev, historier og gamle lysbilder.

En kaffekopp og litt eplekake må til, og så begynner pappa Fredrik å fortelle om telefonsamtalen som han hadde med Bernard i Kongo. Administrasjonsbygget til skolen som urfolket har vært med på å bygge står ferdig, og nå gjenstår inventar og skolemateriell før bygget kan taes i bruk. «Kan vi bidra her?» spør «seniorrådgiveren» mens han gestikulerer ivrig med hendene. «Ja, klart vi vil være med!» og så er praten i gang om støtte, tiltak og åpningsfest! Det er nå 41 år siden den unge misjonæren fikk sitt første møte med folket som rørte hjertet hans så inderlig. Nå vil han tilbake, og vi skal få være med! Tenk at jeg få oppleve Kongo sammen med mamma og pappa igjen!!! Det er nesten litt uvirkelig! Det kribler i magen og jeg kjenner på en enorm glede og forventning! Et nytt kapittelet av Kongohistorien skal skrives og denne gangen reiser jeg sammen med to fantastiske jenter som begge har den samme hjertevarmen for dette folket!

Nå er det vår tur til å gjøre en innsats slik at det blir flere skoler og flere prosjekter!

Har DU lyst til å være med og støtte dette arbeidet?

Du kan nå VIPPSE din støtte til La Afrika Leve?

Vårt nummer er 70251 

Følg oss på vår hjemmeside La Afrika Leve!

vipps_logo_rgb

Lek og brann på savannene

 Etter besøket i Kongo har minnene strømmet på. Det er spesielt minner fra de første årene på Ngo som nå kommer frem og jeg har derfor satt meg ned foran tastaturet for å prøve å lagre noen av øyeblikkene fra hverdagen på Ngo.

Her er en liten hverdagshistorie fra savannene!

 «Whah sjulou» Denise sitter på den solvarme betongtrappen og lurer på om jeg har sovet godt. «Eh, whah sjulou» (ja og hva med deg?) Vi har begge sovet godt. Vi setter oss i solen med hver vår kopp citronelle te, dypper brødet i den varme teen og ser utover den åpne plassen foran huset. Ved kjøkkeninngangen klukker hønemor på sine syv små mens hun stamper i den tørre jorden. Noen kvinner har slått seg ned med babyene under et skyggefullt mangostre. Mamma har invitert til sykurs og i dag skal de sy babyklær.

«Vi må hente vann til mamma» sier Denise mens jeg fletter håret hennes. «Hun skal lage foufou og trenger mere vann».

PICT0043

Vi drikker opp teen og løper over tunet bort til jordhytten der mamma Denise sitter på huk og blåser inn i glørne. På jordgulvet langs hytteveggen står en fou-fou sekk, en halv sekk med ris, litt salt og emaljerte kopper og kar. En glatt flodfisk kaster seg rundt i baljen og i kurven ved siden av ligger grønne kokko-blader fra skogen. Snart er det middag! Utenfor hører vi sykkelen til Ndalajera, pappa til Denise som kommer trillende med en bundet hane bak på bagasjebrettet. Han er evangelist og har nå vært på besøk hos en gammel og syk mann i pygmelandsbyen. Ansiktet hans er merket med langsgående striper.

Den gangen merket folket seg i ansiktet for å vise hvilken etnisk gruppe de tilhørte. Batekefolkets tegn var langsgående striper som startet ved hårfeste og gikk nedover kinnet. Tegnene ble skåret inn med barberblad da de var barn, en skikk som er borte i dag. Ndalajera var høvdingesønn og som sønn av en så stor høvding var det viktig at også han ble merket for å vise hvilken klan han tilhørte. Hans far hadde 10 koner som han fikk 44 barn med. Tradisjonen tro skulle Ndalajera være den som fulgte i sin fars fotspor. I kirken fant han en bibel og ved hjelp av den lærte han seg å lese på egenhånd. Ndalajera var opptatt av urfolkets rettigheter og folket hadde stor respekt for ham! Han talte pygméenes sak, stilte opp for dem når de trengte hjelp og ble som en far for dem. Ndalajera var alles far, ja min også! Han passet på og lærte meg skikk og bruk som han gjorde med sine egne barn. 

PICT0111

«Jeg trenger to kar med vann» sier mamma Denise og rekker oss de emaljerte baljene. Det er tørkeperiode i Congo og mange har tatt turen til kirken for å hente vann. En dame vasker føttene til barnet sitt, en annen skurer kjelen sin med savannegress. Gresset er stivt og skarpt og egner seg fint som stålull på den sotete kjelen. Vi stiller oss i kø og venter på tur. Når karene er fulle med vann får vi hjelp til å løfte dem opp på hodet. Med små skritt går vi tilbake til jordhytten mens vannet drypper ned fra sidene. Utenfor står mamma Denise ved den store morteren og stamper de tørre hvite fou-fou røttene til mel.

Mammas-dagbok-1

«Nå er glørne fine til å grille på! Løp ut på savannen og grav frem hver deres gresshoppe» sier mamma Denise. De sorte gresshoppene smaker så godt når de blir grillet på bålet! Vi henter hver vår hakke og løper ut for å finne et lite hull der gresshoppene har gravd seg ned. «Der!» Denise peker på et hull med en liten jordhaug foran. «Der er de, og den er stor og fin!» Vi knekker av de lange bakbena og løper tilbake til bålet. Gresshoppene legger vi på glørne og snart er de sprø og fine! Åh, så godt det smaker!

Inne i hytten setter vi oss ned rundt bålet. Mamma Denise løfter den store kjelen med varmt og kokende vann opp fra bålet og setter den ned på gulvet foran seg. Hun bøyer knærne og støtter kjelen godt mellom føttene. To bananblader fungerer som grytekluter. Så heller hun fou-fou melet i det kokende vannet og elter deigen med en tykk pinne mens hun støtter kjelen godt mellom føttene. For en jobb hun hadde med å mette sin familie på syv, og en mondéle!

Røyken fra bålet svir i øynene og vi må ut for å få luft. En annen mørk sky stiger opp fra savannene bak pygmélandsbyen og det lukter brent gress! Vi finner frem sandalene og løper mot den sorte røyken der landsbyfolket er i gang med å tenne mot-ild! 

Gressbrann-2

Gressbrann-3

Flammene brer seg lynraskt i det tørre gresset og folk er redde for hjemmene sine! Nå er flammene farlig nær hyttene som står dekket med gress og palmeblader på taket! Vi sprer oss i en lang rekke med hver vår neve gress og tenner på. Snart høres insekter og gresshopper som svermer over den tette røyken. Folk står og passer på at ilden brer seg i riktig retning og snart brenner gresset mot de voldsomme flammene på den andre siden av slettene. Det går heldigvis bra denne gangen også!

Tilbake i hytten sitter mamma Denise på den lille krakken og øser kokte, strimlede kokkoblader i de emaljerte skålene. Vi setter oss rundt bålet og får hver vår fiskebit i hånden. En neve foufou dyppes i den varme sausen mens pappa Denise forteller om landsbybesøket der pygméene har fanget en villsvinunge. Det er så spennende å høre historiene hans!

Etter middagen må jeg hjem! Takk for i dag! À demain! (Vi sees i morgen)


Takk for meg

fest på ngo kjøkken

Kjære lesere!

Jeg har nå kommet til veis ende med denne reisen tilbake til Congo. Det har vært en lang reise både indre og ytre sett og lite visste jeg den dagen da jeg satte meg foran tastaturet – hvor mye innhold denne reisen skulle få. Minnene strømmet på både fra Ngo men også fra skolen i Point Noir. Etter 30 år møtte jeg nære og kjære venner igjen fra landsbyene. I Point Noir møtte jeg skolevenner som jeg delte en hverdag sammen med! I 4 dager hjalp vi hverandre å huske tilbake til den gang vi var små og sammen fikk vi et sterkt gjensyn med hjemmet vårt i PN! Etter 30 år fant jeg tilbake en identitet i det congolesiske folk! Jeg fikk også se fruktene av et mangeåring arbeid som misjonen har bidratt med og jeg har sett en kirke som vokser! Det ble mange nære møter i Congo, men ett møte ble sterkere enn dem alle. På benken i kirken som pappa en gang bygget sammen med Martin Hallan fikk jeg et nytt møte med Jesus. Han har fylt hjertet mitt med en enorm glede og jeg har fått kjenne at han er med!

Jeg vil gjerne takke dere som har fulgt meg for tilbakemeldinger og gode ord!

Takk for forbønn og støtte de gangene veien var tung og strevsom!

Takk også for gleden dere har vist meg med dette fantastiske gjensynet med Congo!

Takk til misjonsforbundet med Eilif Tveit i spissen og Equmeniakyrkan med Bertil i spissen for arbeidet med å få til denne reisen!

Takk til mamma og pappa for støtte og oppmuntring til å skrive min historie! Jeg har hatt et unikt og spennende liv og vil alltid ha Congo med meg i hjertet!

Og sist men ikke minst; Takk til min kjære mann Ole Jakob som har vært med meg på denne lange reisen!

Jeg vil gjerne avslutte med å vise dere noen bilder fra avskjedsfesten på Ngo! Ungdommene i koret har kjøpt inn mat slik at vi kan lage fest i kirken for alle som ønsker å være med. En geit blir slaktet og inne på benken står to store sekker med ris og fou-fou klare til festen. Noen høner må også bøte med livet og på markedet får de kjøpt fisk og grønnsaker til festmiddagen.

Vi har fått låne det gamle kjøkkenet vårt i pastorboligen og her er kordamene i full gang med å lage mat til den store festen!

602

604 603

Snart kyllinggryte!

607

Jeg har satt sammen en bildeserie for å vise medlemmene i kirken på Ngo historien som ligger bak. Mange av dem har ikke sett seg selv på bilder før så det blir mye smil og latter den kvelden!

608

610

Her er det fest og glede!

De synger: «Jeg har mat i magen og klær på kroppen. Jeg trenger ikke mere Gud!»

612

En gutt på 12 år synger lovsang!

615

Etter maten går festen over i en 4 timers feiring med sang og dans! En opplevelse å se så mye glede! Jentene fra koret poserer.

618

616

617

Takk for meg!

PICT0176

Lengselen

Jeg har i likhet med mange andre kjent på lengselen som kommer og går; lengselen etter mamma og pappa, etter mor og far og kusiner i Norge, lengselen etter klassevenner og lengselen tilbake til landet vi forlot enten det var Congo eller Norge. I dag er en slik dag;

Jeg savner mine PN-søsken!

PN-1

I Congo lengtet vi hjem, men midt i hjemlengselen husker jeg fellesskapet som vi delte på skolen. Jeg husker den gode latteren da Jonas sa noe morsomt eller husmor som leste Mio min Mio med en innlevelse som overgård TV-filmer!

Det var samlingsstund på internatet og barna satt i ring med hver sin godisskål på fanget. Vi var nydusjet og solbrente etter en dag på stranden. Bena var møre etter å ha svømt frem og tilbake langs flytebøyene i Diosso. Noen hadde klart svømmemerket «baddaren», andre kom hjem med «fisken». Svømmemerkene ble delt ut på skoleavslutningen der foreldrene også var tilstede. Vi var så stolte!

Under samlingsstunden sto lyset tent på bordet og barna satt kledd i favorittpysjamasen sin. Ved nettingdøren lå en haug med små sandaler som barna hadde sparket fra seg. En voksen kom inn fra kjøkkenet med trillebordet som var lastet med plastikkopper, mossasaft og noe å tygge på. Jeg husker stillheten og fantasien som fulgte historien i boken. Vi satt tett i tett og lyttet til høytlesingen som tok oss inn i en annen verden; Nangiala, Nangilima og Fem-gjengen på nye eventyr! Noen barn satt i en krok og spilte kort  mens andre øvet på sangen til skoleavslutningen. Jeg husker mamma Selinder som lærte oss tegnspråk slik at vi alle skulle kunne kommunisere med hverandre. «Blinka lilla stjärna där hur jag undrar var du är»…  tegnene sitter i hendene fremdeles.  Jeg husker fellesskapet. For midt i lengselen etter mamma og pappa vokste det frem noe nytt – et bånd som for mange kan sammenlignes med søkenbånd. Det var når jeg kom tilbake til PN at jeg skjønte hvor sterkt dette båndet var – og fremdeles er! 

Gleder meg til vi skal treffes igjen!

PN barn 8 PN barn 9 PN-6

den svenaak skolan 4

17. mai på Den Svenska skolan

Diosso 2

 Hver dag ellers i året snakket vi svensk men på denne dagen sang hele barneflokken «Ja vi elsker dette landet» så det runget i klasserommene! Det ble viktig for oss som var norske å markere denne dagen! Vi marsjerte i tog langs kokospalmene på fotballbanen utenfor skoleinternatet mens vi ropte «Hipp hipp Hurra!» Når skoleklokken ringte stormet vi inn i det lille klasserommet som var pyntet med norske flagg. På skrivebordet sto et lite bordflagg i rødt, hvitt og blått og bak på den sorte tavlen sto det skevet med store bokstaver «Hurra for 17. mai!» 

Jeg husker spesielt godt året da Reidun og Viggo tok den norske flokken med på stranden! Reidun hadde pakket en kurv med plastikkopper, saft og kaker til oss alle og på gulvet i bilen sto små vesker med badetøy og håndklær. Når vi kom frem til stranden la vi håndklærne våre ut i ring og midt i ringen pakket Reidun opp kakene mens hun nynnet på «Norge i rødt hvitt og blått!» Det var ikke så ofte at vi nordmenn hadde vårt eget opplegg så dette var helt spesielt! Jeg husker jeg var yr av forventning og glede over å skulle feire den store dagen vår! 

Mens vi koser oss med kakene ser vi plutselig en delfin som kaster seg rundt i vannet like i nærheten av der vi sitter. Så dukker en ny delfin opp fra bølgene og snart blir vi sittende og se en nydelig liten flokk med delfiner som kaster seg rundt i de store bølgene! Solen skinner og det glinser av skinnet på de store og lekne dyrene ute i atlanterhavsbølgene. Jeg har verken før eller siden sett noe lignende i Congohavet, en helt fantastisk opplevelse!

Av alle 17. mai-feiringer jeg har hatt opp gjennom livet så er nok denne den flotteste av dem alle! I en hverdag langt unna fedrelandet ble det på en dag som denne ekstra viktig å kjenne tilhørighet!

Det er et privilegium å få feire fred, fellesskap, og det å høre til.

Ønsker dere alle en riktig god 17. mai feireing!

norsk-flagg-med-skrift

Litt fra internatskolen

Det ligger mange historier nedskrevet i de gamle brevene fra Congo. Jeg har funnet frem en liten bunke og tenkte å dele noen av dem med dere her på bloggen.

PN barn 11

 «God morgon! Det är dags att vakna nu»! Det var tidlig på morgenen i det hvitmalte internatet i Point Noir. En voksen gikk fra dør til dør der barna sov og banket på «God morgon!» Jeg fant frem et skjørt og en singlett fra klesskapet og snart hørtes små steg ute i korridoren. Etterpå buldret det i trappen av små barneben som var på vei ned fra sine rom i andre etasje og inn til kjøkkenet. Her hadde «boyen» satt frem litt brød, ngoubba (peanøttsmør) og appelsinmarmelade. Skolen og internatet lå på hver sin side av en vei som barna krysset hver dag. Som lågatsdiet-barn fikk man ikke lov til å krysse veien uten at en voksen var tilstede. Det var derfor vanlig at det sto en liten barneflokk og ventet ved porten.«Kom och leda øver mig» ropte vi så det runget i nabolaget og snart kom en voksen og passet på at alle barna kom seg trygt over til den andre siden.

PN barn 12

 Bursdag var en viktig begivenhet og alle fikk feire sin dag med sang og gaver! Stille listet vi oss ut av våre soverom tidlig på morgenen og videre bortover korridoren. Alle barna samlet seg utenfor soverommet til bursdagsbarnet og hysjet på hverandre. En voksen tente lysene på kaken som var en brødkurv snudd på hodet og pakket inn i aluminiumsfolie. Lysene stakk vi gjennom aluminiumen slik at det så ut som en sølvkake med bursdagslys! Så begynte vi å synge «Ja må hon leva, ja må hon leva» mens vi stormet inn i soverommet og kastet oss opp i sengen til bursdagsbarnet! Vi var oppfinnsomme med gaver; en brennstein fra stranden, skjell, tegninger, tyggegummipakker eller levende gesshopper og andre insekter.

PN barn 13

Skoleområdet var så vakkert! Høye trær omsluttet gressletten og her spilte vi fotball. Skoleinternatet var på 2 etasjer, pluss en loftsetasje. Barna hadde klasserom i begge etasjene. Første etasje var for de svenske lågstadietbarna. Videre opp en trapp kom man til høgstadiet sin etasje og gikk man til venstre så kom man inn til det norske klasserommet. Vi var 5 norske barn som delte det samme klasserommet. Dette året gikk jeg og Elisabeth i tredje klasse, Maria og Sveinung i andre og Tormod i femte klasse. Vår norske lærer vekslet mellom skrivebordene og fagene. Etter første skoletime ringte matklokken og da var det frokost for alle barn og voksne.

PICT0210

Vi hadde faste plasser i spisesalen og kunne velge mellom fil (yoghurt) eller velling ( havresuppe). Man kunne også få små baguetteskiver med `ngobba´ (peanøttsmør) eller appelsinmarmelade.  Etter frokost pusset vi tenner og så var det tilbake til klasserommet igjen. Vi hadde de samme fagene som i Norge og i klasserommet snakket vi stort sett bare norsk. Resten av dagen snakket vi svensk. Vi hadde undervisning også på lørdager. På den måten fikk vi litt flere fridager hjemme hos foreldrene våre når vi var på ferie. Lørdag var også brevskrivningsdag og jeg prøvde å svare så mange som mulig av famile og klassevenner i Norge. Brevene ble så lest av lærerne som rettet feil. Jeg husker at jeg aldri helt likte det. Klokken 12:00 hørte vi matklokken og da var det lunsj. Etter lunsj gikk vi inn til våre rom for å hvile siesta og da måtte det være helt stille på internatet! På rommet fant barna frem bøker som de leste, noen skrev dagbok mens andre skrev ned noen linjer til sine foreldre.

På ettermiddagene lekte vi ute i skolegården. Vi samlet oss rundt kirsebærtreet eller på klatrestativet og stemte for en felleslek. Politi og røver var en slager for da kunne alle være med. Vi gikk rett inn i rollespillet!  Det var spennende å jakte på hverandre og alle kjente på alvoret over å bli tatt til fange! Det var artig å komme tilbake nå og se hvor liten gården  egentlig var. I minnene var alt så mye større.

PN barn 10

Brev var viktig i Congo og det hendte vi fikk være med for å hente posten nede i byen. Det var så spennende å se alle brevene som lå i postkassen! Noen ganger lå det blå pakkeposer fra Norge der og det var ekstra spennende! Når vi kom tilbake til internatet ble brevene og pakkene sortert og lagt i barnas posthyller. Igjen buldret det i trappen når barna kom løpende ned til posthyllene for å se om det lå noe i sin hylle. Det var så godt å se mammas håndskrift! Jeg satte meg opp i sengen for å lese de florlette og tynne brevarkene om og om igjen mens tårene trillet. Mamma passet alltid på å skrive kun på den ene siden av brevarket slik at det skulle bli lettere å skille bokstavene fra hverandre. På kvelden fant jeg frem brevene og leste dem om igjen før jeg sovnet. Hjemlengselen kunne være så sår!

Brev fra Congo

Brev-23

Kjære Vera, jenta vår!

Takk for brevet ditt! Endelig setter jeg meg ned og skriver noen ord til deg. Vi har tenkt så mye på deg! Håper du er i bedre form nå og ikke lengter for mye hjem. Vi har det ganske bra her på Ngo. I dag holder jeg på å ordne rommet som Reidun og følget skal sove i. Jeg skulle re opp sengen inne på rommet ditt da jeg så en 75 cm lang irr-grønn slange ved sengehodet. Det var jo reint tilfeldig at jeg kom til å se den. De holder seg vel helst under sengen, men denne lå og kveilet seg ved siden av madrassen. Ndalayira og Daniel var inne med pappa og tok livet av den. De kalder den cinq minutes (fem minutter). Det er første gang vi har hatt en grønn mamba her i huset. I morgen kommer kvinnene på sykurs og da skal vi sy babytøy. Mammaene skulle nok gjerne hatt deg  til å passe de små mens de syr! Ellers har vi det bra og vi gleder oss til vi kan hente deg på flyplassen i Brazzaville!  Jeg avslutter her så Eilif kan få med brevet videre. Vi venter på deg og gleder oss til du kommer!

Ha det godt jenta vår!

Hilsen og klem fra mamma

————————————–

Kjære Vera!

Endelig så får du høre noen ord fra pappa. Tenk nå er det bare noen få uker til vi skal hente deg i Brazzaville! Mamma og jeg har vært mye ute og reist. På Ngo er det helt fullt i kirken! Mange spør etter deg! Vi har vært på Okoyo og Ewo. Vegen dit var ikke så bra. Flere bruer var dårlige og vi måtte legge ut planker for å komme oss over. Nede på Mpoya fikk vi kjøpt villsvinkjøtt og så kom Lisamba med to fisker til oss i gave. Her på Ngo har det kommet mange nye med i koret, likeså nede på Mpoya. For noen uker siden skjøt de en bøffel i skogen like ved siden av landsbyen Onianva. Den hadde nesten kommet inn i landsbyen flere ganger og derfor var folket redde. Den ene jegeren ble skadet da bøffelen gikk til angrep. Heldigvis var den andre rask til å skyte så det gikk bra. En annen ting som også har hendt er at de har fått sykebil her på Ngo! Det er den nye legen som har ansvaret. Jeg så den sto i veien her om dagen. Ja dette var noen spredte glimt fra det som skjer og hvordan vi har det. Vi tenker mye på deg og lengter til du kommer hjem slik at vi kan sitte alle fire rundt bordet! Ha det bra Vera!

mange hilsner fra pappa

———————

Brev-Congo-2

Brev-8

Hei mamma pappa og alexander!

Nå er det lenge siden jeg har skrivd til dere så nå må jeg skrive. Jeg har vært syk på alle brevskrivedager men nå er jeg frisk. Det var synd at geiten vår døde men Gud tenkte vel best. Vi har bada veldig mye og jeg har svømt 50 meter. Nå skal jeg svømme 100 meter. Vi har ikke flytta rom enda. Det vil ikke jeg heller for de er så snille de jeg deler rom med. Vi har hatt lite strøm på skolen i det siste og det er ikke bra! Jeg har fått mange Donal blader nå. De skal jeg ta med hjem til Alexander på påskeferie. Vi har hondarbeid i 3 og 4 klasse og så er mangostiden slutt. Men gjett hva som har kommet? Jo, kirsebær på treet utenfor internatet! Hvis dere kommer på besøk så er det slutt tror jeg. En gang var jeg på skjelltur da bada vi også. Vi leker en lek med to familier. Elisabeth er mamma i familien vår. Ellers er vi mange barn. En gang spurte de om pappa kommer men da sa jeg at han var så trøtt så han kanskje må vile seg. I ettermiddag har vi fransk. Jeg går i andre gruppe for jeg er så flink! Vi har prata så mye om havna her i PN at vi reiste ditt. Da så vi mange båter og biler og maskiner og mange saker. Nå leker jeg med barbi. Elisabeth synes den var så fin og jeg synes hennes var fin. Har anda fått unger det vil jeg vite. Det har vært tjuver her på skolen og de tokk fotografiapparatet og viktige saker. Vi har vært i furuskogen og da bygde alle jentene en hytte og så bygde alle guttene en hytte ved siden av. Så bygde vi hyttene sammen til en stor hytte. Vi har bada i Raffa og da begynte det og regne så vi reiste hjem.

 Nå har jeg ikke så mye og skrive det er bare som vanlig.

Hade bra Hilsen Vera

——————————

PN-6

Pn-78

Bibbi Gunnel

Bibbi og Gunnel – våre fantastiske fritidsledere!

Hei mor og far og alle (i Norge)

Hvordan har dere det? Jeg har det bra. Mamma har vært syk det kanskje dere viste allerede. De hadde ikke kommet da for det at mamma hadde vært syk hun kanskje blei bra igjen litt eterpå. Tusen takk for brevet som jeg fikk av deg far. Dere må tru jeg blir glad nor jeg får brev. Det er som om hele verden forandrer seg! Dere er snille som strikker og kjøper gaver til oss men dere må ikke kjøpe slutt på pengene deres for vi er jo ikke fattige hvet du! I dag er det tirsdag og da har vi sysløyd. Jeg gjør en dukke og en kjole med strikk oppe. Det er fine blomster på. På søndag var vi på Danskebåten. Der fikk vi spise så mye pølser som vi ville! Jeg spiste ikke så mange men Jonas spiste elleve pølser. På kvelden reiste vi hjem og da var vi trøtte. Jeg må fortelle dere at vi skal reise med tåg og ikke med fly hjem på ferie neste gang. Da reiser vi gjennom Majombeskogen. I går fikk Charlotta ner to kokosnøtter de skulle vi dele. Det var melk i de. I går var vi på uteresturant. Da fikk vi fisk og kjøtt og brus og pili pilli og sennepp. Også fikk vi bananer men jeg hadde vært syk så jeg måtte ikke spise så mye. Vi har gåt ned i ravinene. Det var bradt ned, kjempebradt, jeg trur det var det bradteste jeg har sett! 

Ja nå trur jeg at jeg må avslutte. Hils alle sammen!

Hade så bra! Hilsen Vera

PN barn 3

Badestranden Raffa.Vi var ofte på denne stranden da vi var små! 30 år senere dykket vi igjen inn i de varme Raffabølgene!PN barn 5

Takk til Kristina Lindstrøm (fd Stenstrøm) for lån av strandbilder!

Hun skriver også om sin reise tilbake til Congo på Facebooksiden Under Farfars Mangosträd.

Brev-7

PN 123

Barna på Den Svenska Skolan i Point Noir 1981 – 82. Flere av dem reiste tilbake til Point Noir i februar.

Nabelema na yo (nærmere deg min Gud)

Talankolo 3

 Det er søndag og den anledning vil jeg gjerne dele en av de flotteste kirkeopplevelsene jeg har hatt på lenge! Dagen etter at vi landet i Congo ble vi hentet på hotellet av Bernard og Faustin. De ville vise oss Tala – nkolo kirken der Bernard holder til med sin familie. Dette er en solid og gammel menighet i et nytt kirkebygg i Brazzaville. En søndag i 1999 eksploderte et ammunisjonslager som ligger like ved den gamle kirken. Heldigvis gikk ingen menneskeliv tapt under eksplosjonen men kirken ble totalskadet. Nå står nytt kirkebygg ferdig og medlemstallet stiger!

Tala Nkolo 2

Vi kjører gjennom de tett trafikerte veiene i Brazzaville. Det er søndag og folk er allerede ute i gatene på vei til gudstjenesten. Utenfor kirken samles folk under et skyggefullt tre. Kvinnene er kledd i fargerike kjoler og noen har kastanjetter i hånden. Barna leker og vi hører det nynnes på en sang. Det ryker fra et bål der korister i hvite skjorter står samlet og varmer opp. Menn bærer tamtamtrommene sine bort til bålet og legger trommene ned med skinnet mot glørne. Varmen fra glørne strammer skinnet slik at trommenelyden blir fin.

tALANKOLO 11

Talankolo 2

 Så er det på tide å gå inn i kirken. Folk finner plassene sine og etter en stund blir det stille i den fullsatte salen. Jeg venter på lyden fra tamtamtrommene men instrumentene blir liggende på gulvet. Istedet reiser en kvinne seg opp fra benkeraden der hun sitter og begynner å synge;

Nabelema na yo -Nærmere deg min Gud

En tenorstemme legger seg på – så høres en basstemme fra koret og jeg kjenner hårene reise seg! Det er så flott!

«Nærmere deg min Gud»

Tala nkolo 11

 Det er 30 år siden jeg satt i congokirken sist og mye har skjedd i løpet av disse årene. De siste årene har vært tøffe og mange har mistet noen av sine kjære. Likevel fortsetter kirken å vokse og jeg ser mennesker som virkelig elsker Gud! Det slår meg at uansett hvor vi er i Congo – enten vi spiser på restaurant, tar en taxi, spaserer gjennom markedet eller snakker med hotellbetjeningen så hører vi at det snakkes om kirken!

Etter gudstjenesten reiser vi hjem til min venninne Agnes. Hun har laget nydelig middag til oss! Vi sitter i hennes murhus med venner fra Ngo og synger på gamle sanger slik vi gjorde før.

«Hva har evangeliet gjort med det congolesiske folk?» spør jeg Bernard etter måltidet. «Hadde dere det ikke bra før misjonærene kom med budskapet om Jesus?»

Bernard svarer:

«Det stemmer at folk levde lykkelig også før misjonærene kom til landet, men det var en slags overfladisk lykke! Folk var redde for hekseri og avgudsdyrkelse. Dette hadde en enorm makt over folket! Landet vårt var også uten et godt helsevesen før misjonærene kom. I tillegg har mange fått seg en god utdannelse!

Takket være Jesu Kristi budskap har vi fått frihet og ulike folkestammer har lært seg å elske hverandre! Budskapet har bidratt til å forene vår nasjon! 

Sangen er viktig for oss!  Vi føler oss lykkelige når vi ber og synger!»

Talankolo 5

Talankolo 6

tAlankolo 12

Talankolo 14

Tala nkolo 10

Tala nkolo 3

Talankolo 13

Talankolo 7

Landsbyen Onianva

Oniamwa-ny-1

Onianva er nok landsbyen der jeg har flest minner fra, utenom Ngo! Vi fikk en helt spesiell kontakt med folket her! Jeg var neste alltid med når pappa dro på landsbybesøk og her fikk jeg mange gode venner! Det var derfor veldig viktig med et gjensyn også her!

Litt ut på ettermiddagen kommer vi kjørende inn på den åpne plassen. En av landsbyens menn ønsker oss velkommen. Det er varmt og han har satt frem stoler til oss under et skyggefullt tre. Rundt oss står de enkle jordhyttene nøyaktig slik de sto for 30 år siden. Noen barn titter spent frem fra hyttene, som om de har fått beskjed om å ikke forstyrre. «Vi må rundt og hilse» sier vi til vertskapet og takker for praten. Det tar ikke lang tid før barna kommer bort for å hilse. Jeg peker på hyttene og forteller Ole Jakob om måltidene som vi delte, sangen rundt bålet, krattet der slangen slukte en hel geit, hoppeleken som landsbybarna lærte meg på den støvete marken og jordloppene som mødrene pirket ut av tærne mine.

Oniamwa-1

«Husker du kirken?» sier en dame og peker. Jeg skynder meg inn og der står de små benkene på rekke og rad. Minnene strømmer på med historier fra et levd liv og en hverdag. En tamtamtromme står i et hjørne, må bare teste om noen av strofene fortsatt sitter. «Ya ta on´tari, molowa na Jeso» Etterhvert kommer flere inn i kirken og nynner med. En mann gir oss en ananas i gave som han har hentet på åkeren. Så godt å se dem igjen!

Oniamwa-27

Lastebilfelgen som henger i treet på venstre side av kirken er fremdeles i bruk som kirkeklokke.

Oniamwa-2

Oniamwa-3

oniamwa-6

Vi tusler videre innover landsbyen og går fra hytte til hytte. «Vera, er det deg?» hører vi. «Bonnie, ngeshie?» (Hei, hvordan har du det) sier de på tekkespråket og strekker hendene frem for å hilse. «Essengo mingi» (stor glede) svarer jeg, rørt over den enorme gleden som de viser oss etter så mange år!

Oniamwa-10

Innerst i landsbyen bor pygmeene. En av pappas venner sitter på en stol foran hytten sin og smiler mot oss.

Han er syk og orker ikke reise seg. «Vera, ngeshie! Papa Fredrik, hvordan er det med ham

Oniamwa-13 Oniamwa-14

Oniamwa-ny-1

Plutselig hører jeg noen rope fra en hytte bak oss. «Vera, husker du meg igjen?» En eldre mamma klemmer godt rundt meg og ser meg dypt inn i øynene. Det er jo maman Mossenjo! Møtet vårt vekker opp gamle minner, også for henne. Hun fikk en datter som ble oppkaldt etter meg. Lille Vera ble bare noen år gammel. «Mannen min lever ikke lengre» sier hun vemodig. «Har mamma det bra i Norge?»

Oniamwa-16 Oniamwa-17 Oniamwa-20

Så ser jeg et kjent ansikt. «Woah me n´dzo!» (gi meg peanøtter) sier jeg og strekker frem hånden. «Åååh, husker du peanøttene?» sier hun med hendene i været.

Når jeg var liten prøvde mamma å lære meg høflighet ved å be pent «kan du være snill og gi meg ..» hvis jeg ville ha litt frukt. Da ble hun korrigert av landsbymødrene og forklaringen som kom var så fin!

«I Congo sier man bare»gi meg». Her deler alle av det de har uansett hvor lite! Det er helt unødvendig å be noen om å være snille og dele. Å dele er en selvfølge her i Congo!»

Oniamwa-21 Oniamwa-23

«Tenk å få denne karen inn på ingeniørskole» sier Ole jakob og peker på en flott og avansert bil som en av guttene har laget. Bilen er satt sammen av bambus, en sardinboks, flipp-flopp-deler og ståltråd. Kjøretøyet styrer gutten ved å vri på en pinne som han har festet med tråd til hvert sitt forhjul.

Oniamwa-31

Vi blir gående i den lille landsbyen til skumringen faller på. Det har vært et fantastisk møte med et enestående folk, og nå er det på tide og ta farvel igjen.

«Hils så mye til maman og papa Fredrik» sier de og vinker.

Jeg kikker ut over landskapet på begge sider av den smalt asfalterte veien i det bilen forlater landsbyen.

En ubeskrivelig glede varmer godt langt der inne!

Takknemlig over å ha blitt regnet som en av dem!

Oniamwa-28

En dag i 1977 – mamma forteller

«Jeg har noe jeg vil vise deg» sier mamma som har kommet på en liten formiddagsvisitt hjemme på Århushaugen. «Hva er det» spør jeg mens jeg setter frem to kopper med te på salongbordet. Mamma finner frem noen gamle ark fra vesken sin.«Jeg fant noen av hverdagshistoriene som jeg skrev under vår første periode i Congo, tenkte du kanskje ville se litt på dem. «Kan du lese?» spør jeg og holder godt rundt den store tekoppen med begge hendene. Hun setter seg og begynner å lese;

Mammas-dagbok-6

Ko – ko – ko, det banker på døren tidlig på morgenen. Jeg skjønner at det må være noe viktig når folk kommer så tidlig! «Mbote maman!» En hektisk, litt redd stemme fortsetter; «Barnet mitt er sykt, kan jeg få noen medisiner for feberen er så høy?» Nabokona fikk det som kan sammenlignes med Paracet for barn. Hun gikk raskt tilbake til huset sitt over tunet vårt. Jag rakk å si at jeg kommer bort en tur og ser til barnet.

Mammas-dagbok-14

2 timer senere er det jeg som sier  ko – ko – ko ved hennes dør.«Kom inn maman! Her sitter jenta mi og feberen har gått ned. Hun spiser og drikker nå.» Jeg ser at jenta har blitt tynnere og gir henne havrevelling noen dager. Det er næringsrikt. Storesøster setter seg ned og prater. «Hvordan har dere det?» spør jeg. Hun er lukket, studerer meg som om hun lurer på om jeg vil høre på henne. Jeg begynner å fortelle henne litt fra min barndom i Norge. 

«Det var ikke mye penger i bruk og det ble ofte utdelt mat så alle skulle få. Vi spiste oss mette og det var det viktigste! Når min far fikk lønning kjøpte han med seg appelsiner hjem! Vi fikk 1/2 appelsin av gangen slik at de skulle vare lenge».  Nå begynner Genevieve å snakke. Det er en kjent situasjon – med lite mat i dagesvis. Hun forteller: 

«Rissekken ble fort tom. Den siste dagen samlet jeg resten av risen fra bunnen av sekken. Det ble litt ved siden av foufouen. Sardinboksen ble også fort tom, men oljesmaken var god inntil foufouen. Jeg ser at mors tallerken er tom og vet ikke om det har vært mat på den i dag. Ryggen hennes er svak, kan den bære mere? Når det er lite mat får barna først. Det er min mors trøst. Kanskje kommer far hjem i morgen, med vilt-kjøtt og grønne blader som er grønnsaker til gryten. Da kan hun også spise seg mett. Dagen kommer da far kommer med kjøtt og grønnsaker – så mye han kan bære! Mange folk kommer fra landsbyen og ser at far skjærer opp kjøtt. Alle er sultne og står og ser på. Far pakker kjøttet inn i bananblader og deler ut. Så sier han til barna; «Gå hjem til mamma så hun kan lage mat til dere!» Til en gammel onkel med verkende rygg – en pakke med kjøtt til ham. Han snur seg og sier sørgmodig; «Min gamle mamma Susanne?» Far har alt en pakke til henne. Vi sitter rundt og ser. Det er enda noe igjen. Mat til oss alle i dag, og i morgen – kan hende en dag til. Vi er glade i dag som har så mye mat til å mette oss selv – og også til andres fat.»

Mammas-dagbok-11

Jeg reiser meg, tar alle i hånden og takker for praten. Det er tid for middag også hos meg. Jeg tenner gasskomfyren og lager mat på min måte mens tankene fortsatt er ved våre venners jordhytte med bålet som varmekilde til deres mat. Mens risen koker legger jeg skitne klær i bløt. Jeg tenker på vannet! Det trengs ikke så mye vann for å bløtlegge tøyet. Ikke sløse med vannet nå!

Mamma-koster-gulvet Mamma-lager-middag

Mammas-dosgbok-2

Vera kommer springende fra pastorboligen med noe i hånden, kjøtt fra boaslange. «Det er godt!» prøver hun å overbevise meg om. Kjøttet ser ut som gummi. Over tunet ser jeg pastorkona komme mot huset der vi  bor. «Mbote maman!» Jeg snur meg og sier; «Har du takket for kjøttet som du fikk?» Vera nikker. Nabokona sier plutselig; «Hun må ikke takke! Hun er også et av «mine» barn! Alle barna får mat og jeg takker Gud for maten!» Nabokona sier hun må gå til markedet for å handle litt. «Vil du gå med?» Ja, det vil jeg gjerne og jeg tar på meg et tøystykke som de andre kvinnene går med, og litt penger. Nabokona traller mens hun tar minstemann i hånden. Det er fint å komme på markedet og se hva de har i dag. » Maman – maman» ropes det.  «Her har jeg noe til deg!» Ungene springer rundt oss med baigne i hånden. De smaker nesten som smultringer. «Vi må kjøpe til vennene våre»  sier Vera. Det er greit sier jeg, stolt over at hun tenker på flere enn seg selv. En god prat senere sier vi takk og på gjensyn. Vi har alle funnet noe godt på markedet i dag. Det er liv i landsbyen. Noen argumenterer mens andre ler og klapper i hendene. «Ehhh, mbote na yo maman!»

Mammas-dagbok-9

 Timene går mot kveld og der kommer Land Roveren med «papa Pasteur» og noen fra menigheten. En liten landsby har fått hjelp med kirketaket som lekker når det regner.

Mammas-dagbok-12

 Så er det oss to, unge misjonærer som kan sette oss ned med en kopp te og prate om hvordan dagen har vært: «Jo, de kom fra pygme-landsbyen med lillegutt som fikk skiftet på såret. Det ser ikke bra ut. Men det som er bra er at feberen slipper taket på minstejenta til evangelisten! Hun kvikner til nå. «Og vet du hva?» Karl Fredrik har det travelt med å fortelle fra besøket i Mfoura, om høvdingen Alphonse som hadde samlet mennene i byen for å snakke om en forestående begravelse. Samtalen vår blir avbrutt. Skumringen faller og ute står en pygmefamilie tett samlet og prater ivrig. Et språk som ikke vi forstår. «Vera, Vera!» sier de med kroppsspråk som forteller alt. Og her kommer Vera med raske skritt. Hun forstår språket og kan tolke. «Et sår vil ikke gro!»  Pygmekvinnen løfter opp tøystykket og viser frem et stygt og betent sår på leggen. Jeg finner frem en flaske med sårvann og litt bomull fra medisinskapet. Et hvitt laken rives opp i strimler og surres rundt benet hennes. «Be dem komme tilbake i morgen! Såret må renses hver dag for at det skal bli rent og gro.» De nikker og takker før de snur seg og forsvinner i den mørke natten.

Ute synger gresshoppene på kveldssangen mens parafinlampene i jordhyttene slukkes.

Det har vært en god dag med våre kjære på Ngo!

Skoler i Samarbeid

Skoler-i-samarbeid-16

Et av prosjekten som jeg virkelig har gledet meg til å se her i Congo er Skoler I Samarbeid og vennskapsskolene! Vi har de siste årene fulgt dette prosjektet tett gjennom barna våre som går på to av vennskapsskolene i Norge. Det har vært fantastisk flott å se hvordan norske elever jobber og engasjerer seg for sine medelever i Congo! Hvert år arrangeres Åpen Dag. Da inviteres foreldre, søsken og besteforeldre til en fellesskapskveld på skolen. Elevene stiller ut tegninger, malerier og annen kunst som de har laget selv og inntektene går til skoleprosjektet. Ute i skolegården har barn og voksne lagt tilrette for ulike aktiviteter og inne kan man få kjøpt kaker og kaffe. Alle inntektene går til Skoler i Samarbeid.

Skoler-i-samarbeid-11

Hvordan det hele begynte

Etter borgerkrigen i 1997 var mye ødelagt i landet. Skoler lå i ruiner og landet var sterk preget av krigen! Under borgerkrigen arbeidet pappa med «La Congo Leve» og han så hvordan barna led. På Ngo var ungdomsskolen ødelagt og det fantes nesten ingen pulter til elevene. «La Congo Leve» hadde da startet opp «La Afrika Leve» og et av de første prosjektene ble å sette i stand den ødelagte skolebygningen på Ngo.

Faustin fikk ansvaret med å lede dette arbeidet.

Faustin-1

Hjemme i Norge gikk pappa til skolesjef Mikkelsen i Skien kommune. Der delte han drøm om å skape relasjoner mellom skoler i Skien og skoler i Congo. Buer og Moflata skole var de to første skolene som ville være med og penger ble samlet inn til pulter og skolemateriell. Kari Lise Holmberg som da var rektor på Buer skole reiste med ut til Congo.

Ambassadør Hombessa var en viktig støttespiller! Han ble med og la til rette slik at arbeidet kunne begynne. Pultene ble produsert i Brazzaville og lærebøker kjøpt inn. De første skolene som ble med fra Congo var Ngo, Onianva, Gamboma og Mpouya.

Skoler-i-samarbeid-5
Det var viktig at organisasjonen hadde to likeverdige parter – Skoler i samarbeid SIS i Norge og Ecole on coperation ECO i Congo.

Senere ble det bestemt at en større gruppe lærere selv skulle få se og møte skolene i Congo. 10 lærere ble med og de var fra ulike skoler i Grenland. Etter turen skjøt arbeidet fart! Fredskorpsdeltagere ble valgt ut og på den måten kunne norske lærere arbeide et år i Congo og congolesiske lærere arbeide et år i Norge.

Artig å tenke på at nå mens jeg skriver dette så er en ny lærerdelegasjon fra Norge på skolebesøk i Congo!

Skoler-i-samarbeid-10

Henri Ossebi var presidentens rådgiver i Congo.  Min far møtte ham den gangen han var engasjert i fred og forsonings arbeidet i La Congo Leve. Pappa hadde god kontakt med begge parter i konflkten i Congo. Henri var Sasso Nguesso sin representant.  Når borgerkrigen var over ble Henri valgt som  presidentens spesialrådgiver. 

1-C

Henri Ossebi sammen med Congos Ambassadør Andre Hombessa på trappen til Moflata barneskole.

Henri ble invitert til Norge og han besøkte flere av skolene her. Når han kom hjem til Congo fortalte han presidenten om prosjektet. Det resulterte i at myndighetene i Congo spanderte hotell og leiebuss til den norske lærerdelegasjonen som kom til Congo. Ossebi som nå er minister i regjeringen var også med på turen sammen med Ambassadør Hombessa. 

1B

Fra starten av prosjektet Skoler I Samarbeid. Pappa sammen med Ambassadør Andre Hombessa. De har fått gaver som takk for besøket.

Senere fikk de også til forhandlinger med congolesiske myndigheter. En offisiell samarbeidsavtale ble høytidelig undertegnet av Congos undervisningsminister og Skien kommune, i Brazzaville.

Engasjerte barn

Hjemme i Norge ble flere av de norske barna engasjert i fredsarbeidet i Congo. Elevene ved skolene i Norge bestemte seg for at de ville skrive et brev til begge parter i konflikten i Congo der de ber partene om å gjøre alt de kan for å finne en fredelig løsning!

Kort tid etter fikk de svar og her kan dere lese brevet som barna ved Sneltvedt, Buer, Venstøp, Klyve og Moflata skole fikk fra Congos President.

Brevet-fra-presidenten-

Kjære barn!

Jeg har med glede mottatt brevet som dere 5 navngitte skoler i Skien sendte meg og jeg takker dere!

Som far og som President i Republikken Congo vil jeg si at deres engasjemang og styrke har rørt meg dypt! Jeg er dypt rørt over deres initiativ og jeg vil takke dere for deres engasjemang overfor skolene i landet mitt! Jeg vil oppmuntre dere sterkt, på tross for avstanden mellom Norge og Congo- til å fortsette å forsterke vennskapet og deres dype solidaritet spesielt gjennom arbeidet i ECO.

Vær også trygge kjære barn på at jeg vil gjøre alt som står i min makt for å bevare freden og tryggheten i landet! 

Til dere alle, deres familier og alle lærere som våker over fremtiden –

Jeg sender dere mine hjerteligste hilsener.

President DENIS SÁSSOU NGUESSO

Republique Du Congo

Vi besøker College d`Ouenze- vennskapsskolen til Gjerpen Skole

Skoler-i-samabreid-23

  Skolegården

Skoler-i-samarbeid-28

Elevene ønsker oss varmt velkommen

Skoler-i-samarbeid-30

 Læreren med grønn skjorte heter Noel. Han har vært fredskorpsdeltager på Åfoss barneskole i Norge og snakker godt norsk. Han presenterer seg som Kongen av Åfoss!

Elevrådsformann-

Vi møter elevrådsformann Ibara som er 14 år gammel. Hun bor like ved skolen med sin mor, far og fem søsken. Hun drømmer om å bli journalist og ønsker å jobbe for landet sitt. Ibara viser stolt frem mobiltelefonen sin. Hun er den eneste eleven på skolen som har egen Facebookprofil.

Vi besøker Entente (Djambala) – vennskapsskolen til Venstøp skole over 30 mil nord for hovedstaden Brazzaville

Skoler-i-samarbeid-11

I klasserommet til 5 klasse    Skoler-i-samarbeid-9

Elevene hadde planlagt en velkomstdans og sang ute i skolegården som de ikke kunne fremføre p.g.a regnet.

Skoler-i-samarbeid-3

Nye flotte pulter med nytt design – fra Skoler I Samarbeid

Skoler-i-samarbeid-7

Rektoren forteller;

«Den congolseiske regjeringen har sett at skolene som er med i skoleprosjektet blir stadig bedre og at norske lærere kommer på regelmessig besøk. Dette har ført til at regjeringen nå ønsker å bevilge mere penger til oppussing, vedlikehold og bygging av nye skoler.  Nå bygges 11 nye bygg» sier rektoren stolt og viser oss de nye grunnmurene. «Et bygg blir bibliotek, et annet skal bli nytt administrasjonsbygg og de resterende 9 bygg blir nye klasserom».

Skoler-i-samarbeid-13

Det gamle administrasjonsbygget

Skoler-i-samarbeid-12