Lyden av kirkeklokker

[Read more…]

En dag hos landsbyfolket i Onianva

[Read more…]

Mpoya

[Read more…]

Hjemme på Ngo

[Read more…]

Ouense barne og ungdomsskole

Skoler I Samarbeid ble startet av La Afrika Leve og er nå en selvstendig organisasjon som drives av lærere i Kongo og Norge! Disse to organisasjonene jobber tett sammen og det er derfor viktig med et besøk også her! Først ute er Ouense barne og ungdomsskole, Gjerpen ungdomsskoles vennskapsskole. Her får 400 elever undervisning av et flott team med lærere! Vi kjører inn i skoleområdet og passerer to klasserom for døvstumme elever. En lærer forklarer oss at selve undervisningen til disse elevene foregår i egne klasserom. I skolegården leker elevene sammen med de andre barna.  Skolegården blir derfor en viktig arena for integrering – noe som gir svært positive ringvirkninger for alle barna på denne skolen!

Inne i skolegården står en gruppe elever i ring og leker en en klappelek. Den uniformerte flokken samles foran skolebygningen der vi får en varm velkomst på fransk; «Bonjour les Norwegien!» Rektor takker for støtten og forteller videre om de gode resultatene på disse vennskapsskolene. Mens 30% av elevene ved offentlige skoler går videre i utdanningen er tallet nærmere 70% på vennskapsskolene til Skoler I Samarbeid!

Inne på biblioteket sammen med rektorene ved Ouense barneskolen og ungdomsskole

Etter en omvisning på biblioteket får vi en titt inn i noen av klasserommene der elevene sitter klare for dagens undervisning. Vi har fått det ærefulle oppdraget å dele ut nye og ferske skolebøker til elevene. Det er fantastisk å se gleden disse elevene viser når de får en skolebok i hendene! Tonje er selv forelder ved Gjerpen Ungdomsskole og før avreise takker hun elever og rektorer for en fantastisk dag!

Nye skolebøker til elevene

Vi får hilse på skolens dyktigste elever!

«Au revoir les norvegienne et a bientot!» «Ha det bra Norge og på gjensyn!»

Det har vært et gripende møte med noen av landets ungdommer – Kongos fremtid! Må de få oppleve et liv i frihet med mulighet for utdanning og arbeid!

Her kan du å lese mere om skoleprosjektene!

Tilbake i Brazzaville

Det er en spent flokk som spenner fast sikkerhetsbelte i det flyvertinnene begynner klargjøringen av kabinen før landing i Brazzaville. Tonje og Anette har funnet hvert sitt vindussete der de kan skimte et og annet lys fra den mørklagte storbyen. 10 minutter senere slår luftfuktigheten fra Kongos regntid mot oss i det vi stiger ut av Airbussen på Maja Maja flyplass, lørdag kveld den 21 januar! Vi passerer to – tre kontrollposter i det en kvinnelig toller kommer løpende mot oss og roper «Vera, er det deg!?» Hun er fra Ngo der vi har sunget sammen i kirkekoret. Ute i ankomsthallen har venner varslet vår ankomst. Ved en annen kontrollpost ber en kvinnelig politibetjent pappa Fredrik om velsignelse. Snart dukker også resten av reisefølget opp og alle får vi en fantastisk velkomst! Ute i ankomsthallen blir vi møtt av våre venner med klemmer, smil og tårer. Endelig! Nå er vi her!

Søndagen starter med gudstjeneste kl 09:00 om morningen. Tala Nkolo kirken er spreng full med 800 mennesker og under et skyggefullt tre sitter de som ikke fikk plass inne i kirken. Tre kor bytter på å synge under den 2,5 timer lange gudstjenesten og jammen kommer det noen kjente strofer igjen. Etter en hilsen fra tata Fredrik på lingala og tekke rundes gudstjenesten av og vi får muligheten til å hilse på folkemengden.

På ettermiddagen inviteres vi hjem til Faustin der datteren Eldbjørg har fått en sønn. Eldbjørg mistet sine to små tvillinger i en sen spontanabort under reisen tilbake til Kongo i februar 2015.  Forrige uke fødte både hun og hennes søster hver sin sønn! Faustin har altså blitt bestefar til to gutter på en uke og vi skal få besøke de nybakte mødrene! Fantastisk å få holde de små byltene igjen!

I morgen blir det skolebesøk til Gjerpen ungdomsskole sin vennskapsskolen i Ouense!

 

Klare for avreise

Pass, vaksine, malariamedisin, billetter … checked, checked.  Tenk, nå er vi her igjen. Kofferten står klar på gulvet og nå gjenstår siste rest før avreise til Maya Maya flyplass i Kongo Brazzaville! For to år siden var jeg helt skjelven av reisefeber! Denne gangen er alt annerledes! Turen er nøye planlagt og jeg gleder meg stort til å få vise Anette og Tonje vårt andre hjemland! Sammen med disse to jentene har jeg det siste året fått bli en del av La Afrika Leve og sammen skal vi nå få se resultatene av arbeidet som startet for over 40 år siden!

Fredag setter vi oss på toget til Gardermoen og tidlig lørdag morgen går flyet til Brazzaville via Paris.  I Brazzaville blir vi møtt av våre gode venner og kollegaer Bernard og Faustin som har laget en god plan for oss de kommende 10 dagene! Det blir besøk på vennskapsskolene til Skoler i samarbeid, kirkebesøk, landsbybesøk og så skal vi få være med på den offisielle åpningen av administrasjonsbygget på Ngo! Skal bli fantastisk å få møte dette folket igjen!

Jeg håper dere vil følge oss på reisen i tanker og bønn! Takk for gavene dere gir til prosjektene! Jeg vet ikke hvor mye vi får tid til å oppdatere dere underveis på reisen men jeg regner med at vi vil ha mye å skrive om når vi kommer hjem!

Mor og jeg nyter utsikten ut over Kongofloden 1981.

Men først skal vi få følge vår alles kjære mor (min farmor) til hennes siste hvilested. Mor var en ekte misjonskvinne på alle tenkelige måter og hun vil bli husket for sin raushet og omsorg for andre mennesker!

Fred over mor Ingrid Kittilsen minne!

Vera

Reiser tilbake til Kongo


Jentene-i-LAV-ny-

Tre spente damer klare for Kongo!

mamma og pappa

 Dere kan tro stemningen sto i taket her denne søndags formiddagen da det endelig ble bestemt! Mamma og pappa kom som vanlig kjørende innom med hyttepakket bil, fem høner og en hane godt plassert i en pappeske bak i baksete. Tuppene bor forøvrig på «hønsepensjonat» hjemme hos oss når hyttefolket er hjemme i Skien, og nå var de klare for en ny bytur.  Det er nok noe mere enn høyt hårfeste og noen små grå som skiller det unge misjonærparet fra dagens pensjonistpar. Men kongo-hjerte slår fremdeles like varmt og i Tuddal, der er det litt som i Kongo. Der har de funnet seg et lite tun med frittgående høner, lavt strømnett og et nedstøvet bedehus der du fra tid til annen kan høre ny bedehus sang. Det er det enkle liv som trekker og her har de funnet sjelefred! Så når lysstoffrøret på kjøkkenet ikke vil på og potetkjelen sjekkes med lommelykt for å se om potetene koker, ja da er lykken komplett!

Kittilsen-første-reise-1

I stuen denne høstdagen sitter Tonje Aronsen, Anette Wiborg og jeg med penn og papir klare for et nytt styremøte med La Afrika Leve. Helt alene er vi ikke i foreningen for i stiftelsen sitter fremdeles pappa Fredrik og pappa Roger med et hav av kunnskap og erfaringer som vi nå skal få ta del i! Drømmen og håpet om å få se noe av dette arbeidet har vært stor! Spesielt for Anette og Tonje som i alle disse årene kun har fått en smakebit av dette landet gjennom brev, historier og gamle lysbilder.

En kaffekopp og litt eplekake må til, og så begynner pappa Fredrik å fortelle om telefonsamtalen som han hadde med Bernard i Kongo. Administrasjonsbygget til skolen som urfolket har vært med på å bygge står ferdig, og nå gjenstår inventar og skolemateriell før bygget kan taes i bruk. «Kan vi bidra her?» spør «seniorrådgiveren» mens han gestikulerer ivrig med hendene. «Ja, klart vi vil være med!» og så er praten i gang om støtte, tiltak og åpningsfest! Det er nå 41 år siden den unge misjonæren fikk sitt første møte med folket som rørte hjertet hans så inderlig. Nå vil han tilbake, og vi skal få være med! Tenk at jeg få oppleve Kongo sammen med mamma og pappa igjen!!! Det er nesten litt uvirkelig! Det kribler i magen og jeg kjenner på en enorm glede og forventning! Et nytt kapittelet av Kongohistorien skal skrives og denne gangen reiser jeg sammen med to fantastiske jenter som begge har den samme hjertevarmen for dette folket!

Nå er det vår tur til å gjøre en innsats slik at det blir flere skoler og flere prosjekter!

Har DU lyst til å være med og støtte dette arbeidet?

Du kan nå VIPPSE din støtte til La Afrika Leve?

Vårt nummer er 70251 

Følg oss på vår hjemmeside La Afrika Leve!

vipps_logo_rgb

Lek og brann på savannene

 Etter besøket i Kongo har minnene strømmet på. Det er spesielt minner fra de første årene på Ngo som nå kommer frem og jeg har derfor satt meg ned foran tastaturet for å prøve å lagre noen av øyeblikkene fra hverdagen på Ngo.

Her er en liten hverdagshistorie fra savannene!

 «Whah sjulou» Denise sitter på den solvarme betongtrappen og lurer på om jeg har sovet godt. «Eh, whah sjulou» (ja og hva med deg?) Vi har begge sovet godt. Vi setter oss i solen med hver vår kopp citronelle te, dypper brødet i den varme teen og ser utover den åpne plassen foran huset. Ved kjøkkeninngangen klukker hønemor på sine syv små mens hun stamper i den tørre jorden. Noen kvinner har slått seg ned med babyene under et skyggefullt mangostre. Mamma har invitert til sykurs og i dag skal de sy babyklær.

«Vi må hente vann til mamma» sier Denise mens jeg fletter håret hennes. «Hun skal lage foufou og trenger mere vann».

PICT0043

Vi drikker opp teen og løper over tunet bort til jordhytten der mamma Denise sitter på huk og blåser inn i glørne. På jordgulvet langs hytteveggen står en fou-fou sekk, en halv sekk med ris, litt salt og emaljerte kopper og kar. En glatt flodfisk kaster seg rundt i baljen og i kurven ved siden av ligger grønne kokko-blader fra skogen. Snart er det middag! Utenfor hører vi sykkelen til Ndalajera, pappa til Denise som kommer trillende med en bundet hane bak på bagasjebrettet. Han er evangelist og har nå vært på besøk hos en gammel og syk mann i pygmelandsbyen. Ansiktet hans er merket med langsgående striper.

Den gangen merket folket seg i ansiktet for å vise hvilken etnisk gruppe de tilhørte. Batekefolkets tegn var langsgående striper som startet ved hårfeste og gikk nedover kinnet. Tegnene ble skåret inn med barberblad da de var barn, en skikk som er borte i dag. Ndalajera var høvdingesønn og som sønn av en så stor høvding var det viktig at også han ble merket for å vise hvilken klan han tilhørte. Hans far hadde 10 koner som han fikk 44 barn med. Tradisjonen tro skulle Ndalajera være den som fulgte i sin fars fotspor. I kirken fant han en bibel og ved hjelp av den lærte han seg å lese på egenhånd. Ndalajera var opptatt av urfolkets rettigheter og folket hadde stor respekt for ham! Han talte pygméenes sak, stilte opp for dem når de trengte hjelp og ble som en far for dem. Ndalajera var alles far, ja min også! Han passet på og lærte meg skikk og bruk som han gjorde med sine egne barn. 

PICT0111

«Jeg trenger to kar med vann» sier mamma Denise og rekker oss de emaljerte baljene. Det er tørkeperiode i Congo og mange har tatt turen til kirken for å hente vann. En dame vasker føttene til barnet sitt, en annen skurer kjelen sin med savannegress. Gresset er stivt og skarpt og egner seg fint som stålull på den sotete kjelen. Vi stiller oss i kø og venter på tur. Når karene er fulle med vann får vi hjelp til å løfte dem opp på hodet. Med små skritt går vi tilbake til jordhytten mens vannet drypper ned fra sidene. Utenfor står mamma Denise ved den store morteren og stamper de tørre hvite fou-fou røttene til mel.

Mammas-dagbok-1

«Nå er glørne fine til å grille på! Løp ut på savannen og grav frem hver deres gresshoppe» sier mamma Denise. De sorte gresshoppene smaker så godt når de blir grillet på bålet! Vi henter hver vår hakke og løper ut for å finne et lite hull der gresshoppene har gravd seg ned. «Der!» Denise peker på et hull med en liten jordhaug foran. «Der er de, og den er stor og fin!» Vi knekker av de lange bakbena og løper tilbake til bålet. Gresshoppene legger vi på glørne og snart er de sprø og fine! Åh, så godt det smaker!

Inne i hytten setter vi oss ned rundt bålet. Mamma Denise løfter den store kjelen med varmt og kokende vann opp fra bålet og setter den ned på gulvet foran seg. Hun bøyer knærne og støtter kjelen godt mellom føttene. To bananblader fungerer som grytekluter. Så heller hun fou-fou melet i det kokende vannet og elter deigen med en tykk pinne mens hun støtter kjelen godt mellom føttene. For en jobb hun hadde med å mette sin familie på syv, og en mondéle!

Røyken fra bålet svir i øynene og vi må ut for å få luft. En annen mørk sky stiger opp fra savannene bak pygmélandsbyen og det lukter brent gress! Vi finner frem sandalene og løper mot den sorte røyken der landsbyfolket er i gang med å tenne mot-ild! 

Gressbrann-2

Gressbrann-3

Flammene brer seg lynraskt i det tørre gresset og folk er redde for hjemmene sine! Nå er flammene farlig nær hyttene som står dekket med gress og palmeblader på taket! Vi sprer oss i en lang rekke med hver vår neve gress og tenner på. Snart høres insekter og gresshopper som svermer over den tette røyken. Folk står og passer på at ilden brer seg i riktig retning og snart brenner gresset mot de voldsomme flammene på den andre siden av slettene. Det går heldigvis bra denne gangen også!

Tilbake i hytten sitter mamma Denise på den lille krakken og øser kokte, strimlede kokkoblader i de emaljerte skålene. Vi setter oss rundt bålet og får hver vår fiskebit i hånden. En neve foufou dyppes i den varme sausen mens pappa Denise forteller om landsbybesøket der pygméene har fanget en villsvinunge. Det er så spennende å høre historiene hans!

Etter middagen må jeg hjem! Takk for i dag! À demain! (Vi sees i morgen)


Takk for denne gang

fest på ngo kjøkken

Kjære lesere!

Jeg har nå kommet til veis ende med denne reisen tilbake til Congo. Det har vært en lang reise både indre og ytre sett og lite visste jeg den dagen da jeg satte meg foran tastaturet – hvor mye innhold denne reisen skulle få. Minnene strømmet på både fra Ngo men også fra skolen i Point Noir. Etter 30 år møtte jeg nære og kjære venner igjen fra landsbyene. I Point Noir møtte jeg skolevenner som jeg delte en hverdag sammen med! I 4 dager hjalp vi hverandre å huske tilbake til den gang vi var små og sammen fikk vi et sterkt gjensyn med hjemmet vårt i PN! Etter 30 år fant jeg tilbake en identitet i det congolesiske folk! Jeg fikk også se fruktene av et mangeåring arbeid som misjonen har bidratt med og jeg har sett en kirke som vokser! Det ble mange nære møter i Congo, men ett møte ble sterkere enn dem alle. På benken i kirken som pappa en gang bygget sammen med Martin Hallan fikk jeg et nytt møte med Jesus. Han har fylt hjertet mitt med en enorm glede og jeg har fått kjenne at han er med!

Jeg vil gjerne takke dere som har fulgt meg for tilbakemeldinger og gode ord!

Takk for forbønn og støtte de gangene veien var tung og strevsom!

Takk også for gleden dere har vist meg med dette fantastiske gjensynet med Congo!

Takk til misjonsforbundet med Eilif Tveit i spissen og Equmeniakyrkan med Bertil i spissen for arbeidet med å få til denne reisen!

Takk til mamma og pappa for støtte og oppmuntring til å skrive min historie! Jeg har hatt et unikt og spennende liv og vil alltid ha Congo med meg i hjertet!

Og sist men ikke minst; Takk til min kjære mann Ole Jakob som har vært med meg på denne lange reisen!

Jeg vil gjerne avslutte med å vise dere noen bilder fra avskjedsfesten på Ngo! Ungdommene i koret har kjøpt inn mat slik at vi kan lage fest i kirken for alle som ønsker å være med. En geit blir slaktet og inne på benken står to store sekker med ris og fou-fou klare til festen. Noen høner må også bøte med livet og på markedet får de kjøpt fisk og grønnsaker til festmiddagen.

Vi har fått låne det gamle kjøkkenet vårt i pastorboligen og her er kordamene i full gang med å lage mat til den store festen!

602

604 603

Snart kyllinggryte!

607

Jeg har satt sammen en bildeserie for å vise medlemmene i kirken på Ngo historien som ligger bak. Mange av dem har ikke sett seg selv på bilder før så det blir mye smil og latter den kvelden!

608

610

Her er det fest og glede!

De synger: «Jeg har mat i magen og klær på kroppen. Jeg trenger ikke mere Gud!»

612

En gutt på 12 år synger lovsang!

615

Etter maten går festen over i en 4 timers feiring med sang og dans! En opplevelse å se så mye glede! Jentene fra koret poserer.

618

616

617

Takk for meg!

PICT0176