Etter besøket i Kongo har minnene strømmet på. Det er spesielt minner fra de første årene på Ngo som nå kommer frem og jeg har derfor satt meg ned foran tastaturet for å prøve å lagre noen av øyeblikkene fra hverdagen på Ngo.
Her er en liten hverdagshistorie fra savannene!
«Whah sjulou» Denise sitter på den solvarme betongtrappen og lurer på om jeg har sovet godt. «Eh, whah sjulou» (ja og hva med deg?) Vi har begge sovet godt. Vi setter oss i solen med hver vår kopp citronelle te, dypper brødet i den varme teen og ser utover den åpne plassen foran huset. Ved kjøkkeninngangen klukker hønemor på sine syv små mens hun stamper i den tørre jorden. Noen kvinner har slått seg ned med babyene under et skyggefullt mangostre. Mamma har invitert til sykurs og i dag skal de sy babyklær.
«Vi må hente vann til mamma» sier Denise mens jeg fletter håret hennes. «Hun skal lage foufou og trenger mere vann».
Vi drikker opp teen og løper over tunet bort til jordhytten der mamma Denise sitter på huk og blåser inn i glørne. På jordgulvet langs hytteveggen står en fou-fou sekk, en halv sekk med ris, litt salt og emaljerte kopper og kar. En glatt flodfisk kaster seg rundt i baljen og i kurven ved siden av ligger grønne kokko-blader fra skogen. Snart er det middag! Utenfor hører vi sykkelen til Ndalajera, pappa til Denise som kommer trillende med en bundet hane bak på bagasjebrettet. Han er evangelist og har nå vært på besøk hos en gammel og syk mann i pygmelandsbyen. Ansiktet hans er merket med langsgående striper.
Den gangen merket folket seg i ansiktet for å vise hvilken etnisk gruppe de tilhørte. Batekefolkets tegn var langsgående striper som startet ved hårfeste og gikk nedover kinnet. Tegnene ble skåret inn med barberblad da de var barn, en skikk som er borte i dag. Ndalajera var høvdingesønn og som sønn av en så stor høvding var det viktig at også han ble merket for å vise hvilken klan han tilhørte. Hans far hadde 10 koner som han fikk 44 barn med. Tradisjonen tro skulle Ndalajera være den som fulgte i sin fars fotspor. I kirken fant han en bibel og ved hjelp av den lærte han seg å lese på egenhånd. Ndalajera var opptatt av urfolkets rettigheter og folket hadde stor respekt for ham! Han talte urfolkets sak, stilte alltid opp for dem når de trengte hjelp. Ndalajera var alles far, ja min også! Han passet på meg og lærte meg de samme tingene som med sine egne barn.
«Jeg trenger to kar med vann» sier mamma Denise og rekker oss de emaljerte baljene. Det er tørkeperiode i Congo og mange har tatt turen til kirken for å hente vann. En dame vasker føttene til barnet sitt, en annen skurer kjelen sin med savannegress. Gresset er stivt og skarpt og egner seg fint som stålull på den sotete kjelen. Vi stiller oss i kø og venter på tur. Når karene er fulle med vann får vi hjelp til å løfte dem opp på hodet. Med små skritt går vi tilbake til jordhytten mens vannet drypper ned fra sidene. Utenfor står mamma Denise ved den store morteren og stamper de tørre hvite fou-fou røttene til mel.
«Nå er glørne fine til å grille på! Løp ut på savannen og grav frem hver deres gresshoppe» sier mamma Denise. De sorte gresshoppene smaker så godt når de blir grillet på bålet! Vi henter hver vår hakke og løper ut for å finne et lite hull der gresshoppene har gravd seg ned. «Der!» Denise peker på et hull med en liten jordhaug foran. «Der er de, og den er stor og fin!» Vi knekker av de lange bakbena og løper tilbake til bålet. Gresshoppene legger vi på glørne og snart er de sprø og fine! Åh, så godt det smaker!
Inne i hytten setter vi oss ned rundt bålet. Mamma Denise løfter den store kjelen med varmt og kokende vann opp fra bålet og setter den ned på gulvet foran seg. Hun bøyer knærne og støtter kjelen godt mellom føttene. To bananblader fungerer som grytekluter. Så heller hun fou-fou melet i det kokende vannet og elter deigen med en tykk pinne mens hun støtter kjelen godt mellom føttene. For en jobb hun hadde med å mette sin familie på syv, og en mondéle!
Røyken fra bålet svir i øynene og vi må ut for å få luft. En annen mørk sky stiger opp fra savannene bak pygmélandsbyen og det lukter brent gress! Vi finner frem sandalene og løper mot den sorte røyken der landsbyfolket er i gang med å tenne mot-ild!
Flammene brer seg lynraskt i det tørre gresset og folk er redde for hjemmene sine! Nå er flammene farlig nær hyttene som står dekket med gress og palmeblader på taket! Vi sprer oss i en lang rekke med hver vår neve gress og tenner på. Snart høres insekter og gresshopper som svermer over den tette røyken. Folk står og passer på at ilden brer seg i riktig retning og snart brenner gresset mot de voldsomme flammene på den andre siden av slettene. Det går heldigvis bra denne gangen også!
Tilbake i hytten sitter mamma Denise på den lille krakken og øser kokte, strimlede kokkoblader i de emaljerte skålene. Vi setter oss rundt bålet og får hver vår fiskebit i hånden. En neve foufou dyppes i den varme sausen mens pappa Denise forteller om landsbybesøket der urfolket har fanget en villsvinunge. Det er spennende å høre historiene hans!
Etter middagen må jeg hjem! Jeg takker for i dag og tusler over tunet, hjem til huset der vi bor!
À demain! (Vi sees i morgen)