Jeg lært tidlig av mine venner at når mødrene i landsbyen trengte vann til matlaging eller klesvask, måtte alle bidra.
Under tørkeperioden måtte landsbyfolket gå langt for å finne vann. I en kilde langt nede i en ravine fantes det vann. Karene ble fylt opp og båret hjem på hodet.
Folk vandret i timesvis for å få med seg noen dråper hjem! Løsningen ble et nytt kirkebygg med vannsisterne under selve bygget. På den måten fikk man utnyttet det store kirketaket dekket av bølgeblikksplater til å samle regnvannet ned i sisternen. Takrennene og rørene kom som en gave fra Isola fabrikken i Porsgrunn og mannen som sto bak dette var Arne Steinmoen, en av lederne ved fabrikken i Eidanger. Der pakket de sammen utstyret og sendte det til Congo, først med båt og så med jernbanen før alt ble lastet over på lastebiler og fraktet til Ngo. Takrennene har i løpet av alle disse årene sørget for vann til tusenvis av mennesker og platene ligger på kirkebygget den dag i dag. En kar fra kirken sto og pumpet opp vann med håndpumpe mens alle betalte en liten symbolsk sum som gikk til kirkens arbeid. Jeg husker et yrende folkeliv på utsiden av kirkens sisterne! Her sto kvinner og barn med vaskevannsfatet sitt og de bar med seg kopper og kar som ble vasket opp mens praten gikk om hverdagslige ting. Det var koselig å mingle med de andre barna rundt vannpumpen. Kirken ble et sosialt treffpunkt for alle som bodde i landsbyen!
Rent vann er dessverre fremdeles en utfordring på Ngo.
To av landsbybarna som fikk seg en grundig vask med regnvannet.
Tenk så utrolig heldige vi er som alltid har rent vann. Tar det for gitt, men det er jo en stor, rik velsignelse. Takknemlig! Takk for påminnelsen!
Rent vann er desverre ikke en selvfølge for noe slikt som 750 millioner mennesker. Tenk på det… Sanitærforhold – 2,5 milliarder. Vår viktigste bidrag er der og så på utdanning. Om kvinner utdannes vil de lære sine barn, og da er vi i gang med en positiv spiral. Lett å tenke, men så må noen gjøre det. Imponerende jobb av fam. Kittilsen.