Klokken 11:00 en varm formiddag kjører vi inn i den vesle landsbyen Onianva, 15 km nord for Ngo. Det tar ikke mange minuttene før barn og voksne kommer løpende ut fra hyttene sine for å hilse. «Ah, maman, papa Fredrik! Bonnie! Ngeshie! – Er det virkelig dere?» Det blir mange klemmer og smil i møte med gode og kjære venner! Landsbysjefen Rosalie, en flott dame i 50 årene kommer og ønsker oss varmt velkommen. Hun var en av ungdommene som sang i koret på Ngo da vi bodde der på 70 tallet! I Onianva har urfolket og bantuer bodd side om side så langt tilbake jeg kan huske. Det var også i denne landsbyen at folket gikk sammen og bygget kirken med god hjelp fra pappa Fredrik.
Inne på tunet tar vi tre jentene; Anette, Tonje og jeg avskjed med «La Afrika Leve seniorene» som skal videre til Gamboma og Inkuele. Vi har pakket sekkene og er klare for en spennende dag sammen med landsbyfolket! Rosalie viser oss en hytte der vi kan legge fra oss sekkene og så ber hun oss med på en omvisning i landsbyen. Solen varmer den tørre jorden og innimellom jordhyttene tusler hønene og klukker på sine små. En geit breker i skyggen av to bananpalmer og vi befinner oss plutselig midt i hverdagen til en av Kongos mange små landsbyer. Kvinner og menn kommer og hilser og noen inviterer oss inn i hjemmet der de bor. I en av jordhyttene er en mamma i ferd med å lage middag til sin familie. Tre steiner holder glørne på plass midt på gulvet. En kjele med vann koker og Rosalie forklarer at her lages en gryte av flodfisk fra Kongofloden.
Videre innover i landsbyen møter vi barna av urfolket. De bor på den andre siden av hovedveien og vil også gjerne få vise oss sine hjem. «Avokado, mango, saffo og ananas» – barna peker og forklarer i det vi passerer de små hyttene som ligger omsluttet av savannegress, trær og bananpalmer. Det lukter bål og ute sitter voksne og barn med dagens fangst fra skogen. Sopp, sakka-sakka, maniok og kokko-blader. Urfolket er dyktige jegere og de lever av planter og vekster som de finner i skogen. Luktene vekker opp gamle minner fra den gang jeg løp omkring i landsbyen som liten. Litt etter litt dukker også noen ord og setninger opp fra hukommelsen. «Owa me n´dzo! – gi meg peaøtter» Ansiktene stråler i det de hører oss si noen strofer på deres morsmål.
På tunet utenfor kirken som min far var med å bygge møter vi dette flotte ekteparet. De er venner fra urfolket og mannen forteller at han har studert fransk i voksen alder. «Nå er jeg evangelist i landsbyen!» sier han stolt! Han forteller også om sin datter som har gått på vennskapsskolen til Skoler I Samarbeid på Ngo. Nå går hun på den prestisjefylte videregående skolen på Djambala, en skole for de dyktigste og mest dedikerte elevene i landet! «Dette er stort» sier maman Eldbjørg og pappa Fredrik rørt over å se stoltheten og innsatsen til disse menneskene.
Inne i landsbyen får vi god kontakt med urfolket. Mpassi, ei lita jente på 8 år setter seg ned og forteller om sin hverdag. Hun inviterer oss inn i hytten der hun bor og vi får en flott stund sammen med henne og hennes familie. Far i huset forteller om et brennende ønske som han har for sine barn. «Jeg begynte på skolen men vi hadde ikke penger til å fortsette. Med den nye skolen kan barna mine få muligheter som jeg aldri fikk!» Den lille jenta forteller oss om hennes drøm – å få jobbe som bilmekaniker. Etterpå får vi hilse på venneflokken som hopper en hoppelek i skyggen av et stort mangotre. «Skal vi vise dere skolegården vår der den nye skolen skal stå?» spør Mpassi forsiktig. Barna peker og vi følger etter – nedover stien, over hovedveien og gjennom hyttene med den lille jenta først i rekken. Barn og voksne følger etter og snart ser vi skoletomten der La Afrika Leve seniorene har kommet fra dagens besøket på Inkuele og Gamboma.
Det har vært et nært og gripende møte med et raust og hjertevarmt folk. De har tatt oss med inn i deres hverdag og delt av det de har. Vi kan nok ikke fullt og helt sette oss inn i disse menneskenes liv. Men dagens møte viser oss et folk med en enorm hjertevarme og raushet! De har delt av sine drømmer og vi har sett håpet og ønske om en bedre hverdag. For to uker siden startet arbeidet på den nye skolen der de nyutdannede murerne fra urfolket murer. Der skal den lille venneflokken få lære seg å skrive og lese! Det er stort!
Om du vil lese eller støtte arbeidet i Kongo så følg oss gjerne på La Afrika Leve
