En krone til misjon og alltid beredt

`En krone til misjon` hvordan begynte det, spør jeg pappa? Og da kommer historien fra speidertiden.

Mamma og pappa var aktive speiderledere på Bøle som var en stor speidertropp. I tillegg var pappa kretsleder for NMU speiderne i Grenland krets. De hadde ofte besøke av misjonærer som fortalte om Congo og Martin Hallan var en av misjonærene han gjerne ville høre. En dag sier Hallan: «Du skulle ha vært med meg til Congo Karl Fredrik»

Jeg var 1,5 år gammel og ble med til Oslo for å vinke min 24 år gamle pappa avsted på toget til Paris. Pappa sto i togvinduet og vinket mens jeg satt på mammas arm. Mange av vennene møtte også opp på stasjonen. Mens de står der på perrongen begynner de å synge «Navnet Jesus blekner aldri». Stemmen til pappa brister når han forteller om sangen. Tenk, der sto de å sang og vinket mens toget sneglet seg ut av stasjonen og ble borte.  

Pappas reise til Congo hadde begynt og snart skulle vi også få møte folket som hadde rørt hjertet hans så inderlig! Det ble 7 måneder i Congo før han kom hjem til Norge igjen. Mamma jobbet på glasshjørnet i Skien for å forsørge mannen som reiste på frivillig basis og betalte både reise og opphold selv. Da pappa kom hjem kom en forespørsel fra Kongokirken med et ønske om at  Misjonsforbundet skulle sende det unge paret ut igjen. Men der var de nok litt skeptiske til å sende ut den unge karen som bare hadde bedriftsskole på Hydro med fagbrev som platearbeider og sveiser, og manglet bibelskolen. 

Det var da NMU speiderne bestemte seg for å være utsendinger.  Aksjonen «En Krone til Misjon» ble satt i gang og den spredte seg til alle NMU speidergruppene i Norge. NMU`s landsstyre svarte ja og vi var klare for Congo.

Før utreise ble det 3 måneder med språkskole i Frankrike. Jeg ble igjen hjemme hos mine besteforeldre på Bøle for at kurset skulle være mest mulig effektivt. Etter språkskolen var alt klart og vi kunne begynne pakkingen.

. 

Vel fremme i Congo startet den spennende tiden. Brever ble skrevet ned på den gamle skrivemaskinen og sendt hjem til speiderne i Norge. Jeg husker jeg lå under myggnettet på kveldene og hørte tastingen fra skrivemaskinen,  ta ta ta ta ta pling – ny linje. Lyset fra parafinlampen skinte svakt inn gjennom dørsprekken inn til rommet mitt. Jeg lå på et lite rom ved siden av kjøkkenet og på sementgulvet lå dukken og lekene som ble pakket ned i kasser på Bøle. Jeg husker ofte at jeg sovnet til lyden av regnet som trommet på bølgeblikkstaket.

Speiderne i NMU samlet også inn penger til kirkebygget på Ngo og det var her kronerullingen startet. Min onkel, Frank Robert Hubenbecker var pådriver for aksjonen. Hver speider fikk en tegning av kirken med ruter som så ut som murstein. Papirmurstein med lim på baksiden ble trykket opp i flere eksemplarer og for hver krone som ble gitt så fikk man en «rød murstein» som skulle limes inn på tegningen. Slik samlet speiderne inn penger til kirken som vi nå skal få se – 40 år etter at den ble bygget! 

 Kirsten og Martin Hallan med mursteinshaugen som skulle bli til kirke.

Innvielse av kirken med over 1000 mennesker tilstede, stor fest!

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke alle dere NMU speidere som har støttet oss i alle disse årene! Dere var med helt fra starten av vårt Congoeventyr og nå, 40 år senere skal jeg få se fruktene fra den enestående innsatsen deres!