Det er sent på kvelden og jeg får ikke sove. Tankene er allerede på vei til Ngo. Jeg har de siste dagen funnet frem masse bilder og det er spesielt ei jente som stadig dukker opp i permene. Denise var evangelistens datter og hun bodde rett ved siden av oss i evangelistboligen. Hun ble min bestevenn! Jeg har ofte tenkt på alt hun lærte meg! Stammespråket kiteke lærte hun meg gjennom sangene. Vi sang hele tiden og det hendte at vi gikk og nynnet på en kilombosang. Kilombo er litt som våre gamle folketoner. Det var til enhver tid en eller annen som sang en halvtone under alle andre og det kunne mange ganger høres skikkelig falskt ut. Men hvis man hørte godt etter så var det likevel en viss harmoni i det ustemte. Etter en stund ble det egentlig ganske fint!
Noen ganger overnattet Denise hjemme hos meg. Da sov vi sammen i sengen min. Mamma hentet frem en av nattkjolene mine fra skuffen og da var hun så stolt! På kvelden var det jeg som måtte lære henne forskjellige ting; hvordan smøre smør på brødskiven, pusle puslespill og synge Kjære gud jeg har det godt.
Denise lærte meg også hvordan man knyter babyer på ryggen med panje (et tøystykke) uten å få hjelp fra andre. Vi var ofte barnevakter og da var det kjekt å ha babyen på ryggen slik at hendene var fri til å gjøre andre ting. Når barnet skrek husket vi dem i søvne mens vi sang «mwana na ..( barnet til .) Mere husker jeg ikke. Den varme bylten ble etterhvert roligere og sovnet godt inntil ryggen min. Svette og varme små hender og føtter stakk ut fra tøystykket foran. På de aller minste babyene knøt vi både armer og ben inni panjet (tøystykket) og der kunne de sove lenge. Midt på dagen var solen så varm at vi måtte finne frem en paraply som ga skygge til den sovende på ryggen. Rundt oss gikk tuppene som klukket og ropte på hver sin flokk med kyllinger. Den congolesiske lyden av hverdag var så beroligende. Det hendte tuppene tok seg en tur innom kjøkkenet til mamma for å finne brødsmuler. Like etterpå var det ut igjen, tuppene først og mamma etter.
Så trygt det må være å bli båret på denne måten! Babyen kjenner lukten fra mamma´n sin, varmen hennes og hører stemmen hennes som synger mens hun hakker og jobber på åkeren. Jeg tror dette er tradisjoner som gir stor rikdom i et ellers så fattig land.
En god venneflokk!
Som jeg ser fram mot fortsettelsen!!
God tur, forresten!
Veldig koselig å lese de små historiene dine fra Kongo. Du gjør de så levende .Håper du får treffe Denise igjen.
Tusen takk for at du tar oss med inn i din barndoms verden som er full av spennde og levende opplevelser! Og det blir spennende å følge deg og Ole Jacob når dere skal gå opp dine barndoms stier….