Etter litt frokost og en grundige pakkerunde står 13 kofferter, en bass, en gitar, vannflasker, skolemateriell, tørrmat og drikke klare utenfor Hippokamp hotell. De færreste av disse kolliene skal heldigvis tilbake til Norge. Målet er Ngo med noen stopp underveis. Faustins sønn er fører i bilen vår med pappa Fredrik ved sin side. Bak i bilen sitter jeg og en svært så spent Anette som endelig skal få se stedene og møte folket som hun kjenner så godt til, men aldri har truffet. Vi kjører inn på en helt ny fire felts motorvei og pappa Fredrik kan nesten ikke tro sine egne øyne! Første stop er Kintele der Yme boret sin første brønn. Vi blir møtt av rektor ved en av SIS sine vennskapsskoler og han kan fortelle om fotballstadioen, et universitetet og studentboliger som staten nå er i ferd med å bygge Det skjer mye spennende ting i Kongo nå!
Neste stopp er Ignie. Det er tydelig at jo lengre ut av hovedstaden vi kommer jo fattigere blir bebyggelsen. Vegene er hullete og jordhyttene står enkle og små som de gjorde den gang vi bodde her. Lærerne ved denne skolen overrasker oss med en nydelig middag; flodfisk, sakka-sakka, ris, saffo, maniok og kokt høne står ferdig dekket på et bord hjemme hos rektoren. I en annen landsby får vi to store baljer med frukt i gave!
Uansett hvor vi stopper langs veien, møter vi venner og kjente som kommer løpende ut fra sine hjem. «Pappa Fredrik, er det virkelig deg?! Vera? Maman?» Det blir mange klemmer og håndtrykk denne dagen. Mamma og pappa stråler i møte med dette folket og jeg nyter å se dem i aksjon! «Aaaah, maman! Bonnie, ngeshie!» Språket sitter fortsatt godt etter alle disse årene!
Solen går ned og vi nærmer oss Ngo. Pappa sitter foran og følger med mens vi passerer små landsbyer. Noen av dem står tomme og folket har funnet seg et bedre sted. «Tenk at vi har fått gatelys her?» sier pappa i det vi kjører inn i tettstedet Ngo. Gatelysene går på solcellepanel og enkelte landsbyer har nå fått det installert langs hovedvegen. Noen ganske få mennesker har hatt råd til å bygge seg et enkelt murhus. Ellers bor folket fremdeles i jordhytter. Bilen svinger av den smale hovedveien og det er bek mørkt ute. Den gule kirken lyser opp i det vi kjører inn på tunet der huset vårt står. Mamma er først ute av bilen foran og vi stående å holde rundt hverandre foran det som var vårt hjem i 8 år av vårt liv. Pastorfamilen ønsker oss varmt velkommen og mamma spør forsiktig om hun kan få lov til å gå inn og se. Kjøkkenet er det første vi kommer inn i og mamma peker og forteller ivrig. Vannpumpen virker ikke lengre og strøm agregatet har ikke vært i bruk på mange år. Tørrskapet står fremdeles der det sto med myggnetting i skapdørene. Vi går inn i stuen og det er som om tiden har stått stille. Mamma går bort til den lille bokhyllen i mørkt tre og finner bøkene sine på norsk. På veggen henger rådyrbilde som vi fikk med fra Norge og langs veggen står den mørke skjenken. Så mange minner som strømmer på mens vi går fra rom til rom. Jeg tar med meg Anette og Tonje og viser dem rommet mitt der jeg og Denise sov i samme seng. Alt er slitt og møkkete men minnene om et godt og enkelt hjem er der fremdeles! Her hadde vi det godt!
Det er sent og pastorfamilien må få gjøre seg klare for kvelden. Vi takker så mye for gjestfriheten og går ut til Bather som har laget velkomstmiddag til oss. Sammen spaserer vi over tunet og gjennom hyttene som om det skulle ha vært i går at vi var her sist. «Her kunne jeg ha gått i blinde!» sier jeg til mamma i det vi passerer mangostreet som ga oss skygge for den brennhete solen. I dag er det et digert tre!
«Rentre»! sier Bather og trekker bort et tøystykke fra inngangsdøren. To lyspærer som henger ned fra murveggen gir dunkel belysning over det ferdigdekkede bordet som står midt på gulvet i det lille rommet. Sakka-sakka, maniok, flodfisk, kokt høne og saffo blir servert og det er fest hjemme på Ngo! Historiene sitter løst og gjestene fra Norge som er her for første gang får presentert litt av misjonshistorien på nært hold. Åh, hvilken lykke å endelig være her igjen!
Sterk lesning kjære dere ❤