Jeg har i likhet med mange andre kjent på lengselen som kommer og går; lengselen etter mamma og pappa, etter mor og far og kusiner i Norge, lengselen etter klassevenner og lengselen tilbake til landet vi forlot. I dag er en slik dag;
Lengselen etter mine misjonærbarn søsken!
I Congo lengtet vi hjem, men midt i hjemlengselen husker jeg fellesskapet som vi delte på skolen. Jeg husker den gode latteren da Jonas sa noe morsomt, eller kveldskosen når husmor leste Mio min Mio.
Det var samlingsstund på internatskolen og barna satt i ring med hver sin godisskål på fanget. Vi var nydusjet og solbrente etter en dag på stranden. Bena var møre etter å ha svømt frem og tilbake langs flytebøyene i Diosso. Noen hadde klart svømmemerket «baddaren», andre kom hjem med «fisken». Svømmemerkene ble delt ut på skoleavslutningen der foreldrene også var tilstede. Vi var så stolte!
Under samlingsstunden sto lyset tent på bordet og barna satt kledd i favorittpysjamasen sin. Ved nettingdøren lå en haug med små sandaler som barna hadde sparket fra seg. En voksen kom inn fra kjøkkenet med trillebordet som var lastet med plastikkopper, mossasaft og noe å tygge på. Jeg husker stillheten og fantasien som fulgte historien i boken. Vi satt tett i tett og lyttet til høytlesingen som tok oss inn i en annen verden; Nangiala, Nangilima og Fem-gjengen på nye eventyr! Noen barn satt i en krok og spilte kort mens andre øvet på sangen til skoleavslutningen. Jeg husker mamma Selinder som lærte oss tegnspråk slik at vi alle skulle kunne kommunisere med hverandre. «Blinka lilla stjärna där hur jag undrar var du är»… tegnene sitter i hendene fremdeles. Jeg husker fellesskapet. For midt i lengselen etter mamma og pappa vokste det frem noe nytt – et bånd som for mange kan sammenlignes med søkenbånd. Det var når jeg kom tilbake til PN at jeg skjønte hvor sterkt dette båndet var – og fremdeles er!
Gleder meg til vi skal treffes igjen!
