Onianva er nok landsbyen der jeg har flest minner fra, utenom Ngo! Vi fikk en helt spesiell kontakt med folket her! Jeg var neste alltid med når pappa dro på landsbybesøk og her fikk jeg mange gode venner! Det var derfor veldig viktig med et gjensyn også her!
Litt ut på ettermiddagen kommer vi kjørende inn på den åpne plassen. En av landsbyens menn ønsker oss velkommen. Det er varmt og han har satt frem stoler til oss under et skyggefullt tre. Rundt oss står de enkle jordhyttene nøyaktig slik de sto for 30 år siden. Noen barn titter spent frem fra hyttene, som om de har fått beskjed om å ikke forstyrre. «Vi må rundt og hilse» sier vi til vertskapet og takker for praten. Det tar ikke lang tid før barna kommer bort for å hilse. Jeg peker på hyttene og forteller Ole Jakob om måltidene som vi delte, sangen rundt bålet, krattet der slangen slukte en hel geit, hoppeleken som landsbybarna lærte meg på den støvete marken og jordloppene som mødrene pirket ut av tærne mine.
«Husker du kirken?» sier en dame og peker. Jeg skynder meg inn og der står de små benkene på rekke og rad. Minnene strømmer på med historier fra et levd liv og en hverdag. En tamtamtromme står i et hjørne, må bare teste om noen av strofene fortsatt sitter. «Ya ta on´tari, molowa na Jeso» Etterhvert kommer flere inn i kirken og nynner med. En mann gir oss en ananas i gave som han har hentet på åkeren. Så godt å se dem igjen!
Lastebilfelgen som henger i treet på venstre side av kirken er fremdeles i bruk som kirkeklokke.
Vi tusler videre innover landsbyen og går fra hytte til hytte. «Vera, er det deg?» hører vi. «Bonnie, ngeshie?» (Hei, hvordan har du det) sier de på tekkespråket og strekker hendene frem for å hilse. «Essengo mingi» (stor glede) svarer jeg, rørt over den enorme gleden som de viser oss etter så mange år!
Innerst i landsbyen bor pygmeene. En av pappas venner sitter på en stol foran hytten sin og smiler mot oss.
Han er syk og orker ikke reise seg. «Vera, ngeshie! Papa Fredrik, hvordan er det med ham?»
Plutselig hører jeg noen rope fra en hytte bak oss. «Vera, husker du meg igjen?» En eldre mamma klemmer godt rundt meg og ser meg dypt inn i øynene. Det er jo maman Mossenjo! Møtet vårt vekker opp gamle minner, også for henne. Hun fikk en datter som ble oppkaldt etter meg. Lille Vera ble bare noen år gammel. «Mannen min lever ikke lengre» sier hun vemodig. «Har mamma det bra i Norge?»
Så ser jeg et kjent ansikt. «Woah me n´dzo!» (gi meg peanøtter) sier jeg og strekker frem hånden. «Åååh, husker du peanøttene?» sier hun med hendene i været.
Når jeg var liten prøvde mamma å lære meg høflighet ved å be pent «kan du være snill og gi meg ..» hvis jeg ville ha litt frukt. Da ble hun korrigert av landsbymødrene og forklaringen som kom var så fin!
«I Congo sier man bare»gi meg». Her deler alle av det de har uansett hvor lite! Det er helt unødvendig å be noen om å være snille og dele. Å dele er en selvfølge her i Congo!»
«Tenk å få denne karen inn på ingeniørskole» sier Ole jakob og peker på en flott og avansert bil som en av guttene har laget. Bilen er satt sammen av bambus, en sardinboks, flipp-flopp-deler og ståltråd. Kjøretøyet styrer gutten ved å vri på en pinne som han har festet med tråd til hvert sitt forhjul.
Vi blir gående i den lille landsbyen til skumringen faller på. Det har vært et fantastisk møte med et enestående folk, og nå er det på tide og ta farvel igjen.
«Hils så mye til maman og papa Fredrik» sier de og vinker.
Jeg kikker ut over landskapet på begge sider av den smalt asfalterte veien i det bilen forlater landsbyen.
En ubeskrivelig glede varmer godt langt der inne!
Takknemlig over å ha blitt regnet som en av dem!
Veldig interessant å lese, skjønner at det må være en stor opplevelse å komme tilbakr
Takk Unni! Det var fantastisk godt å komme tilbake og bli møtt med så mye varme og glede! Det blir nok flere turer fremmover! : )
Klem