Vi pakker bilen og «enpannekassen» og denne gangen går ferden til Mpoya. Alle misjonærer hadde en enpannekasse når de skulle på reise. I den pakket man mat og drikke for en dag eller to i tilfelle bilen gikk enpanne ( ble ødelagt).
Mpoya ligger vakkert til langs Kongofloden og det var også inn her, oppover floden de første norske misjonærene kom til Kongo. Den rustrøde jordvegen er bred og landskapet er betraktelig mere frodig her enn på Ngo! Vi passerer et og annet skogholt med høye trær og grønne blader og det er som å kjøre gjennom «Plantasjen». Det lukter fuktig jord og grønn vegetasjon! Enkelte landsbyer er fraflyttet mens andre bittesmå landsbyer er bevart. Vi stopper i en av dem og pappa går ut for å hilse på noen jegere som kommer gående. «Frederik, er det deg? Maman Vera?!» Her var det ofte kjøtt å få kjøpt. Denne gangen blir vi invitert bort til en jordhytte der jegerne har fanget en apebaby.
Etter et kort stopp på vennskapsskolen på Mpoya kjører vi inn i selve byen som ligger vakkert til langs floden. Medlemmer fra kirken har samlet en vennegjeng som ønsker oss varmt velkommen med sang og tamtamtrommer. Marie Ngonga bodde i Norge på 80 tallet og har med støtte fra venner i Norge bygget en enkel sykestue, fødestue og et hjem. Der får vi servert nydelig kongolesisk middag.
Etter et nydelig måltid finner vi frem redningsvestene og spaserer ned til floden der folk står langs vannkanten og gjør sine daglige gjøremål. Barn bader mens mor tar oppvasken. Ved en stein sitter en liten gutt godt plassert bak på rygge til mamma mens hun skurer de blanke aluminiumskjelene med savannegress og sand til de blir skinnende rene! «Maman, papa, mbote na yo?» På floden ligger en stor uthugget kano med snuten liggende inne på sandbanken. I kanoen står 11 plastikkstoler på rekke og rad og vi skjønner fort at her er fremkomstmiddelet til dagens utflukt. Alle får plass og snart seiler vi av gårde nordover. En liten påhengsmotor sørger for god fremdrift. Det er helt nydelig å endelig være ute på floden igjen! Vi passerer små sandbanker der fiskere står med garnet sitt. Også ute på floden fiskes det og alle lar vi oss imponere over synet av de stående balansekunstnerne som vinker mens de padler kanoene sine. I garnet har de fått dagens fangst.
Misjonærboligen på Mpoya var det første ordentlige bygget som misjonærene satte opp i Kongo. Dette er et historisk bygg som har huset mange av våre norske misjonærer. Pastorfamilien bor her nå og vi får lov til å gå inn og se. Huset er i svært dårlig forfatning! Flere av de utvendige pilarene er i ferd med å knekke og taket er ødelagt flere steder. Pastoren forteller om deler fra taket som stadig faller ned, noe vi selv fikk se når vi kom inn. Det drøsser fra veggene og i stuen står et og annet gammelt møbel igjen fra den gang misjonærene bodde her. «Jeg trodde ikke det var så ille» sier pappa Fredrik trist og tenker på familien som nå bor i dette huset med sine barn. Her kan det jo rase når som helst! Men med Kongokirkens begrensede midler er det ikke å forvente at de skal kunne ruste opp denne gamle misjonærboligen som dagens pastorfamilie bor i. Tenk om vi hadde hatt vennskapskirker mellom menigheter i Norge og Kongo, tenker jeg i mitt stille sinn – litt som Skoler I Samarbeid. Tenk om noen i Norge ville ha hjulpet litt til… vært en vennskapsmenighet som ønsket å støtte og få kontakt med en av våre søstermenigheter i Kongo .. relasjonsbygging mellom Norge og Kongo i praksis!
Enpanne langs Mpoyavegen
Klokken nærmer seg fem på ettermiddagen og vi må ta avskjed med våre venner på Mpoya. Vi stabler oss inn i bilene tilbake til Ngo. En klase bananer, frukt og grønnsaker – gaver som vi har fått legges bak på lasteplanet til en litt eldre Toyota som våre medarbeidere i Kongo bruker når de skal besøke LAV sine prosjekter. Den andre bilen, en nyere pick-up tilhører Skoler I Samarbeid. Borgial, sønnen til Faustin er sjåfør i bilen vår der Anette, Tonje og jeg sitter, og alle prater vi om den flotte dagen på Mpoya. Plutselig bråstopper bilen foran! «Hjulet!» roper Borgial! Vi hopper ut for å se hva som har skjedd med bilen som står på skjeve. Hele det bakre venstre hjulfeste er knekket tvers av! Godt dette ikke skjedde på den asfalterte hovedvegen der bilene kjører adskillig raskere! «Det blir snart mørkt» sier Faustin og begynner straks å tømme den havarerte bilen. «Vi henter bilen i morgen» sier han og alle innser vi at her kan ingenting gjøres. Vi finner frem vannflasker fra «enpannekassen» og dytter den havarerte bilen inn til siden av vegen. Snart har alle funnet seg en plass bak på lasteplanet til den hele bilen og vi kan fortsette ferden hjem til Ngo. Dagen etter reiser to av våre venner tilbake til bilen med moped. De fester hjulet med ståltråd og ut på ettermiddagen kjører den havarerte bilen tilbake til Ngo. En mekaniker løfter bensintanken ut av bilen og sveiser hjulfeste sammen på bilen slik at den kan kjøre oss tilbake til Brazzaville.
Solen glir sakte ned over savannene og jeg kjenner på et enormt gledesrus i det vinden tar tak i håret. «Dette var hverdagen vår» sier jeg til Tonje og Anette og tenker tilbake på alle gangene da Land Roveren kjørte seg fast i søla eller ble «enpanne» langs vegen. Jeg satt alltid bak på lasteplanet med våre kongolseiske venner og vi sang korsanger med tamtamtrommer og kastanjetter. Pappa gravde og vi løftet planker som ble lagt inn under bilen slik at hjulet skulle få feste. Så kjørte vi et stykke til før bilen satt fast i gjørmehullet igjen. Så mye strev det var med å komme seg fra landsby til landsby! Denne gangen går alt veldig bra og vi har blitt en opplevelse rikere!
Tenk at jeg skulle få oppleve dette en gang til!
Foto: Anette Wiborg